Stavangers ølhistorie fra 1503 til 2003. Del 3: En by i krig

Alle som jobbet i bryggeriet på Tau, til og med bryggerimesteren, ble oppsagt i 1918.

Nedre Holmegate ca 1915

Første verdenskrig pågikk, og det betød at tilgangen på korn var blitt redusert. På grunn av kornkrisen ble det innført nasjonal rasjonering, og bryggeriene fikk bare lov til å produsere landsøl (alkoholsvak pilsnertype, antakelig mindre enn 2,5 volumprosent alkohol), maltøl (markedsført som en alkoholfri styrkedrikk), bjor (alkoholsvak bokkøl) og vørterøl. Dette modnet frem Tous avgjørelse om å slå sine bryggerier på Tau og i Lervig sammen og å gi Tau-gjengen sparken. All bryggeridrift var fra 1918 lagt til Lervig, mens mølledriften og malteriet fortsatte på Tau. Kornkrisen varte heldigvis ikke lenge. Allerede i 1919 fikk bryggeriene igjen lov til å produsere bayer og pils, og året etter også bokkøl.

Bryggeriet i Lervig, ca 1915

I mellomkrigstiden var Stavanger en tilnærmet tørrlagt by. I 1919 stemte 67,7% av Stavanger-velgerne for avhold i en landsdekkene, rådgivende folkeavstemning om forbudspolitikken. Like fullt fantes det allerede da tegn på at avholdsbevegelsen hadde nådd toppen. I kommunevalget samme år, fikk de bare 8 av 68 bystyremedlemmer, og det ble det siste året avholdsforeningen stilte egen liste. Da en ny nasjonal folkeavstemning ble gjennomført i 1926, tapte avholdsfolket krigen, men de vant slaget på hjemmebane i Stavanger. Stavanger forble tørrlagt frem til 1940 selv om forbudet ble opphevet ellers i landet.

Arkitekttegning fra utvidelse i Lervig, 1923

Kapasiteten i Lervig var like fullt 400 000 halvflasker øl per uke. Kommunepolitikernes innskrenkingsiver som vi skrev om i del 2, hadde ført til at det nå bare var Tou som hadde lov til å selge øl i Stavanger – det var ingen annen lovlig omsetting eller utskjenking i byen. Ikke engang landsøl kunne man få i butikk. Samtidig var det prekær mangel på godt drikkevann. Tou kunngjorde at de ville stille hele 1 million kroner, ca 27 millioner i dagens verdi, til rådighet til utbygging av drikkevannskilder, men kun dersom byen økte antallet utsalgssteder til 15. Dette førte til voldsom aktivitet. Det vil si debatt. Moralistenes bestevenn, Stavanger Aftenblad, hadde selvsagt sine meninger i behold:

«Et problem av den veldige sosiale rekkevidde og den skjebnesvangre individuelle betydning som edruelighetsspørsmålet lar sig ikke veie mot et lånetilbud fra et bryggeri.»

Og dermed kom det ingenting ut av det.

På 30-tallet innførte bryggeriene den avtalen som gjorde at det ølet du vokste opp med sannsynligvis var brygget i din landsdel. De besluttet at de ikke skulle konkurrere med hverandre geografisk, men begrense salget til hver sin landsdel. Dermed styrket Tous monopol i Stavanger seg. Det styrket også forbrukernes tilknytning til, og patriotisme overfor, «sitt» bryggeri.

Under krigen, ble det stopp i innførsel av korn til landet. Fra 1941 av, produserte bryggeriene bare landsøl og vørterøl, og selv der sank kvaliteten. Tyskerne påla bryggeriene å produsere store kvanta, og de forbeholdt seg det beste ølet mens nordmennene måtte drikke øl av dårligere kvalitet. Tou hadde insistert på at tyskerne måtte importere korn til dem, og slik ble det. Før krigen hadde anlegget i Lervig produsert ca 2,6 millioner liter i året. I 1940 produserte de 3,8 millioner for å tilfredsstille tyskernes øltørst. Det måtte mye overtid og skiftarbeid til for å oppfylle kravene og det gikk hardt utover utstyret. Først i 1946 gjenopptok bryggeriet produksjonen av pils.

Da krigen var avsluttet ble nok en folkeavstemning om forbudspolitikken gjennomført i Stavanger, og denne gangen tapte avholdsfolket. Stavangers tid som et avholdspolitisk fyrtårn i Norge var over. Endelig. 3 vinmonopol ble opprettet og 40 butikker fikk salgsbevilling for øl.

Ølkø i Nedre Holmegate, 1941

Tous ølproduksjon ble flyttet til nye anlegg på Forus i 1974. Fra 1964 til 1990 var CB et datterselskap av Tou, men det året fusjonerte Tou med Nora og ble dermed en del av Ringnes. Dette var i en periode med konsolidering av bryggeriene i Norge; I 1987 var det bare 15 bryggerier igjen. Midt på 90-tallet fusjonerte Ringnes med Pripps, og i 2000 fusjonerte selskapet med Carlsberg.

Den antikverte ‘Ølloven’ av 1912 ble endelig opphevet i 1999. Dens fulle tittel var ‘Lov om tilvirking, innførsel og beskatning av øl’. Den hadde gjort det bortimot umulig å brygge selv. Unntaket var om man produserte sitt eget malt, og det var det selvsagt nesten ingen som gjorde lenger. Forbudet mot hjemmebrygging, sammen med urbanisering, hadde gått hardt utover de gamle bryggetradisjonene og styrket industribryggets posisjon ytterligere. Mange steder døde hjemmebryggetradisjonen helt ut. Del 1 av denne artikkelserien tok for seg disse tradisjonene i detalj.

Årsaken til at vi vet såpass mye om hvordan folk brygget hjemme, er at Norsk etnologisk gransking i 1952 gjennomførte spørreundersøkelsen ‘NEG 35. Hjemmebrygging’. Den inneholdt 103 detaljerte spørsmål, og ble distribuert i papirversjon til såkalte meddelere rundt omkring i landet. Besvarelsene er et overflødighetshorn av informasjon. Mye ble samlet i Odd Nordlands bok ‘Brewing and beer traditions in Norway’ fra 1969 som det dessverre er nesten umulig å få tak i. Vi har tryglet Universitetsforlaget om å utgi den på nytt, men de vil ikke det. Ikke engang som ebok. Brukte eksemplarer går nå for over 1000 kroner og boken er etterspurt både i inn- og utland. Biblioteket i Stavanger har kun en kopi, og den ligger i skrivende stund hos oss.

Da Ølloven ble slettet, var det fordi den ifølge Finans- og Tolldepartementet fremsto som «lite tidsriktig». Nå kunne enhver igjen lovlig brygge sitt eget øl såfremt det inneholdt mindre enn 22 volumprosent alkohol og kun var ment til eget bruk.

Loven hadde ikke fullstendig utradert hjemmebryggingen, men satt den voldsomt tilbake. I løpet av forbudstiden gikk uvurderlige skatter tapt for alltid. Tradisjoner og bryggeutstyr, og ikke minst kveik, som hadde overlevd i generasjoner forsvant. Heldigvis har hjemmebrygging blitt populært igjen, men dagens DIY-ere brygger stort sett utenlandske øltyper med andre råvarer, på annet utstyr og etter andre metoder enn dem som var vanlige i Norge i gamle dager. I dag teller Norbrygg – norsk hjemmebryggerforening ca 400 medlemmer fra Rogaland.

Det var også en annen effekt av Ølloven av 1912: Den innebar en dreining fra skatt på råvaren korn/malt, en beskatning vi skrev om i del 2, til skatt på det ferdige produktet øl. I den forbindelse var det nødvendig å definere nøyaktig hva øl var:

«Ved øl forstås enhver ved gjæring .. fremstilt alkoholholdig, udestillert drikk som ikke er tilberedt av eller tilsatt andre stoffer enn vann, malt, humle og gjær».

Dette var i prinsippet en norsk renhetslov – helt i tråd med originalen fra Bayern i 1516 – og en lov som skulle bestå helt til 1. januar 1994! Det året ble Norge verdens siste land til å fjerne renhetsloven etter at Europadomstolen hadde definert den som handelshindring i strid med EUs lover. Renhetsloven blir fortsatt fulgt, på frivillig basis, av mange norske bryggerier, men fjerningen av loven gjorde det mulig å importere og brygge øl med råvarer som ris, frukt, krydder og bær. Vi hadde aldri fått Den Andre Ølrevolusjonen om Ølloven fortsatt hadde vært gyldig. Så takk, EU! På den annen side, hadde vi heller ikke hatt Corona.

Fra Stavanger Aftenblads forside 15. februar, 2003

  1. februar 2003 publiserte Aftenbladet en artikkel med overskriften ‘Tou-bryggeriet kan bli ofret‘. Det var første gang ryktene om den kommende nedleggelsen ble gjort offentlig. Carlsberg-konsernet hadde regnet seg frem til at det var overkapasitet i den norske bryggerivirksomheten. Ved siden av overkapasiteten, var det flere andre grunner til å frykte nedleggelse. En grunn var krigen med de store dagligvarekjedene som ville overta øldistribusjonen fra bryggeriene. En annen var den tyske billigkjeden Lidl som var på vei inn i markedet; Ringnes fryktet at folk ville foretrekke billig, tysk øl. En tredje grunn var at det pågikk en politisk debatt om å fjerne returordningen for flasker, noe som vil true bryggeriet på Forus ytterligere. Forus hadde kun tappelinje for flasker, så all Tou på boks, omtrent halvparten av produksjonen av Tou øl, ble tappet på Gjelleråsen i Oslo. Returordningen var med på å sikre arbeidsplassene, spesielt de på flaskesorteringsavdelingen, på bryggeriet på Forus.

Det stod mellom Tou, E.C. Dahls og Arendals. E.C. Dahls ville selskapet beholde fordi det bryggeriet hadde tappelinje for boksøl som tok en stadig større del av markedet.  Aftenbladet oppfordret Rogalendingene til kun å kjøpe Tou på flaske for å støtte sitt lokale bryggeri. Salget av Tou på flaske økte med over 80%, mens salget av Tou på boks sank med 20%. Tou-ølet hadde en markedsandel på fantastiske 90% i Stavangers uteliv.

Ordfører Sevland tok til pennen og skrev til Ringnes:

«Tou har gjennom mer enn 100 år vært en viktig bedrift i Stavanger. Tou er et sterkt varemerke her i Rogaland og bedriften er viktig i regionens matsatsing.»

Vi håper lokalpolitikerne fortsatt ser på ølbrygging som en viktig del av varemerket «Matfylket Rogaland». Det er dessverre ikke mye som tyder på at bryggeriene er veldig høyt ansett. Sannsynligvis må det en ny trussel om nedleggelse til før en hører noe positivt fra den kanten.

I 1. mai-toget stilte Tous arbeidere opp i arbeidsuniform med teip over Ringnes-logoen. Det ble ikke siste gang man teipet over bryggerilogoer her i byen. En av parolene var ‘Intet bryggeri, ingen by!’. Det er tydelig at holdningene til øl hadde endret seg fundamentalt siden avholdsbevegelsens dager.

Kanskje var det bryggeriarbeider Per Westby med 38 års erfaring fra virksomheten som sa det best:

«En by med respekt for seg selv skal ha et godt fotballag, en katedral og et bryggeri

Det var det med fotballaget, da…

Klubbleder Inge Rønneberg sa om ledelsen i Carlsberg:

«Disse folkene vet knapt nok hvor Stavanger er. Dette provoserer meg som rogalending, ikke bare som Tou-ansatt. Både i Oslo og i København kombinerer de uvitenhet med arroganse. Det er den verste kombinasjonen av alt.»

Tou hadde gått med 362 millioner kroner i overskudd siste år, men bryggeriet lå på en tomt som var for verdifull til å sitte på. Slik sett bidro kanskje oljeindustriens voksetrang på Forus til nedleggelsen?

Dommen var falt. 2. juni ble det offentlig at styret i Ringnes hadde anbefalt å legge ned Tou. Anbefalingen ble godkjent to dager senere. Carlsberg, den gang verdens femte største bryggerikonsern, la ned produksjonen på Forus. Dermed var Tous reise over.

Protest når Tou legges ned på Forus

Men ringen var ikke sluttet. Allerede samme år ble Lervig Aktiebryggeri stiftet som en protest mot nedleggelsen av Tou bryggeri og utflyttingen av Tou Pils, og fra 2005 har Lervig produsert noen av verdens beste øl der Stavangers første virkelige bryggeri lå – i Hillevåg.

Med dette avsluttes vår artikkelserie om ølets historie i Stavanger. Om vi skal ta noen lærdom av historien, så er det hvor essensielt det er at vi tar vare på bryggeriene og bryggetradisjonene i regionen vår, samt de restauranter, barer og puber som fører vårt lokale øl. Dette er en viktig del av vår identitet. Av vår historie. Av vår kulturarv. Tar vi ikke vare på dette, så forsvinner det. Gå derfor ut og ta deg en øl fra ditt lokale bryggeri – enten det ligger i Lervig eller Skudenes eller Egersund. Skål for bryggeriarbeiderne, skål for kvinnene som brygget hjemme på 1500-tallet og skål for dem som er tradisjonsbærere i dag!

Som alltid hører vi gjerne fra dere. Vi vil gjerne snakke med dere som brygget for Tou. Vi er svært interesserte i å lage en reportasje om oppskriftene Tou brukte. Ta kontakt om du kan bidra.

KILDER: Se Del 1

En tanke om “Stavangers ølhistorie fra 1503 til 2003. Del 3: En by i krig

  1. Tilbaketråkk: Stavangers ølhistorie fra 1503 til 2003. Del 2: Tou vokser frem | BREWOLUTION ROGALAND

Legg inn en kommentar!