Jæren Bryggeri

Du har sikkert lest at Oslo Mikrobryggeri var det første bryggeriet som startet i Norge på 1900-tallet. Opplest og vedtatt. Men feil. Jæren Bryggeri slo dem med tre måneder.

Alt skulle bli så bra. Det var jo lovlig. Ingen nye bryggeri hadde startet på 1900-tallet, men det var ingenting i loven som tilsa at man ikke kunne gjøre det. Tvert imot. I 1989 var alkoholoven slik at man kunne starte et bryggeri helt uten å gå gjennom byråkratiet. Det var bare å sette i gang. Man måtte selvsagt være godkjent av næringsmiddelkontrollen, men det var alt. Salg fikk man også lov til – så lenge man hadde bryggeri, kunne man selge øl direkte til kundene så fremt ølet var bestilt tre dager i forveien. Lykke!

Dermed gikk Torstein Surdal i gang. På Tjøtta, i Klepp kommune. Nærmere bestemt i Tjøttavegen 104 der Bryggerie ligger i dag.

Surdal visste lite om brygging, men han leste seg opp så godt han kunne. Ideen hadde kommet til ham sommeren året før. Han bare bestemte seg for at han skulle bygge seg et bryggeri. «Det var en ide jeg fikk da det var mye snakk om at utenlandske bryggerier kjøpte opp de norske, Tou spesielt. Jeg fant ut at det ikke var så vanskelig som mange trodde å lage øl, og jeg satte i gang på kommersielt vis», forteller Surdal i dag.

Problemet var at ingen etater kunne hjelpe ham. Ingen hadde svar på hvordan han skulle gå frem. Til slutt endte han opp med selv å lese lovboka, på Time bibliotek. Deretter ble det studieturer til Danmark – vi har vel alle vært på dem – for å lære så mye som mulig. Bryggeriet handlet han også i Danmark, og han leide like godt inn både bryggerimester og produksjonsmester fra samme land – fra Harboes bryggeri. De skulle fungere som læremestere og rådgivere, men skulle ikke gå inn på eiersiden slik et annet dansk bryggeri etterhvert skulle gjøre i et annet lokalt bryggeri: «De tente på ideen min og så muligheten til å heve kompetansen om brygging på maltekstrakt som de så som et marked de kunne ekspandere på til større skjenkesteder i Tyskland. Forholdet var for øvrig forretningsmessig.»

På spørsmål om han lo godt da han fant ut at ingenting kunne hindre ham fra å starte et bryggeri med ølutsalg, svarer Surdal: «Jeg lo vel ikke, men det var spennende og jeg tok sjansen på at dette ville kunne gå. At jeg hadde muligheten til å selge klasse 3 var det avgjørende her.»

Tilbake stod rådmann og lensmann og klødde seg i hodet. Var dette virkelig lovlig? Kunne noen gjøre slikt uten å spørre om tillatelse? Lensmannen, som til alt overmål var nabo med bryggeriet, hadde på eget initiativ blåst støv av Norges Lover og bladd seg gjennom dem uten å finne noe som tilsa at Surdal hadde forbrutt seg. Rådmannen lurte på om det kanskje var 1. april? «Dette virker veldig spennende», sa han da Aftenbladet kom for å spørre om «øl-fabrikken». Surdal selv påpekte at han bare fulgte oppfordringen fra myndighetene om å tenkte utradisjonelt for å skape nye arbeidsplasser.

Aftenbladet mente at når noen først skulle gjøre noe slikt så måtte det være «oppfinneren» Surdal.

«Bryne-mannen er ikke kjent for å følge strømmen.
Han tenker utradisjonelt. Alltid.»

Risikoviljen må ha vært genetisk – broren Rasmus skulle senere søke om konsesjon for privat jernbanedrift mellom Flekkefjord og Moi.

«En vet aldri, men en får heller ingenting til om en ikke forsøker», sier Surdal i dag om det å være nybrottsarbeider. Risikoviljen er allikevel et tilbakelagt kapittel nå: «Jeg var slik, men etter myndighetenes behandling av meg mistet jeg det meste av pågangsmot.»

I slutten av april var bryggingen i gang. Surdal hadde nøkterne ambisjoner men en særdeles jærsk stå på-vilje. En million kroner ble investert. Surdal satset alt han eide bortsett fra familiehjemmet. Det første nye norske bryggeriet på 98 år skulle lage et øl Jæren kunne være stolt av! Ølet ble brygget på maltekstrakt i lokaler hvor Surdal tidligere hadde produsert plantemøbler. Kapasiteten var 1 500 – 2 000 hektoliter i året, og planen var å kun selge rett fra bryggeriet, og fra en lokal restaurant, til kunder i de tre kommunene på Jæren. «Det skal være vanskelig å få tak i», sa Surdal. Dessverre skulle det gå troll i ord.

Men det begynte positivt; Lørdag 17. juni var ølet til salgs. 20 000 liter Jæren Pilsner ble revet ut av hyllene. 17 000 liter ble solgt bare de fire timene utsalget var åpent den lørdagen, og allerede mandag formiddag måtte Surdal henge opp et Utsolgt-skilt på døren. Han mente han kunne solgt 5 ganger det han klarte å produsere i et marked som tørstet etter lokalt øl. Hadde han bare dimensjonert for slike volum, ville kanskje denne historien fått et annet utfall.

«Jeg har ingen tro på at de store bryggeriene skjelver i buksene. … Jeg har ingen ambisjoner om å gå Tou eller Nora i næringen. Jeg er fornøyd hvis jeg klarer å dekke 15-20 prosent av markedet på Jæren.»

VG kom på besøk og skrev om «Nytt brygg fra mørkt fastland». Surdal beskrev sin pilsner som «mørkere, fyldigere og kraftigere» enn vanlig butikkpils. Den ble også lagret lengre.

«Jeg ventet mye mer kjeft for bryggeriet, men også avholdsfolk gratulerer», proklamerte den stolte bryggerieieren. Selvsagt var ikke alle positive, men det brydde Surdal seg lite om: «Dette tok jeg ikke så tungt siden jeg hadde loven med meg», forklarer han til BR.

Aftenbladet mottok etter hvert kritiske leserbrev, og tonen i Aftenbladets artikler var også i ferd med å snu fra lattermild overraskelse til kritisk undring:

«Det viste seg at ingen lov kunne hindre etableringen, og dermed kunne Jæren bryggeri starte virksomheten uten kommunal eller statlig godkjennelse.»

Ordfører Asbjørn Kverneland var ikke udelt positiv til at antallet ølutsalg i Klepp ble fordoblet: «Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. Overfor denne utvidelsen av ølsalget i kommunen har kommunen overhodet ingen innflytelse.» Akkurat som om det er en selvfølge at når man skal gjøre noe i dette landet, så må man først ha et stempel som sier at det er lovlig – anta at det er forbudt inntil det motsatte er bevist.

Det motsatte skulle bli bevist. Ølloven fra 1912 var sett på som «lite tidsriktig» og ble endret ved årsskiftet 1990, bare et halvt år etter at Surdal solgte sin første pilsner. Det nye lovverket, som gjorde hjemmebrygging lovlig, skulle få store konsekvenser for «mikrobryggerier». Det ble forbudt å selge øl fra eget utsalg dersom man hadde en produksjon under 8 000 hektoliter. Det fremstod som en lov designet for å beskytte de store mot de små, men det var begått en feil. Sosialdepartementet hadde kontaktet Bryggeriforeningen som hadde opplyst dem om at Norges minste bryggeri hadde en kapasitet på 10 000 hektoliter. Surdal hadde ikke meldt seg inn i foreningen og ble dermed uteglemt – eller utelatt. En lov som ikke var ment å skulle ramme noe eksisterende bryggeri – hvor Bryggeriforeningen hadde fått lov til å definere den nedre grensen slik at deres medlemmer ble unntatt fra de nye bestemmelsene – fikk store konsekvenser på Tjøtta. Myndighetene hadde ikke gjort godt nok forarbeid. Surdal raste – forretningsmodellen hans var basert på direktesalg, og på å utnytte et lovverk som ga ham tillatelse til slikt salg uten å måtte søke kommunen om lov. Han mente at loven umulig kunne få tilbakevirkende kraft, og om den fikk det, ville han gå til erstatningssøksmål: «Jeg mister halvparten av fortjenesten dersom jeg ikke får selge direkte til kundene fra utsalget her i bryggeriet. Dermed vil regnestykket for virksomheten ikke gå opp. Jeg har imidlertid sendt søknad om salgsbevilling til Klepp kommune, og jeg håper at politikerne vil sørge for at jeg kan få drive videre.»

Rådmannen i Klepp sendte telefaks til Sosialdepartementet for å be om råd. Hadde loven tilbakevirkende kraft? «Vi undersøker nå saken, men jeg synes det er rart at Surdal ikke har fått lov til å uttale seg om loven», sa rådmann Ivar Undheim. Ordfører Kverneland var enig: «Det er besynderlig.» Noe av årsaken var nok at arbeidet med loven hadde startet lenge før Surdal startet sitt bryggeri, men det er unektelig en blunder av dimensjoner å ikke gjøre grundigere forarbeid enn å kontakte Bryggeriforeningen. Mens Surdal ventet på avklaring, drev han bryggeriutsalget sitt som før. Han hadde lansert Jæren Juleøl og Jæren Export, to sterkøl som ble solgt direkte til kunden.

Dette var før sterkølene ble flyttet til Vinmonopolet. Det skjedde først i 1993, da loven ble endret som følge av en hestehandel Regjeringen Brundtland gjorde med KrF for å få dem til å stemme for EØS-avtalen. Effekten av dette var at salget av sterkøl falt med 90%.

Jæren Bryggeris sterkøl snudde derimot en negativ trend – salget hadde falt dramatisk fra september av da høststormene slo inn over Jæren og utepilssesongen var over – og produksjonen var nå økende.

Nå levde Jæren Bryggeri på kommunens nåde, og måtte søke om salgsbevilling for å kunne fortsette driften. Bevillingen ble godkjent, men ikke helt uten motstand. Rådmannen sa i sine kommentarer til søknaden at det var nok med ett ølutsalg i kommunen, men siden Jæren Bryggeri var startet på lovlig vis, mente han det var urimelig at det skulle rammes av en lov som var blitt vedtatt i ettertid. Kun KrF stemte, programmessig, imot.

Men noe var skjedd på veien. Det vedtaket Surdal hadde søkt om, og som formannskapet hadde innstilt på, var ikke samme vedtak kommunestyret stemte over. Surdal hadde søkt om salgsbevilling for alt øl i både skatteklasse 2 og 3, men bevillingen som ble godkjent var kun for klasse 2. Søknaden var blitt redigert og Surdal brant nå inne med 8 000 liter sterkøl han ikke fikk selge. Trassig fortsatte han å selge sterkøl for bryggeriet, som sysselsatte 2 1/2 årsverk, ville gå dunken om han ikke gjorde det. Juridisk var beslutningen noget komplisert – Sosialdepartementet fastslo at Klepp kommune hadde begått en feil. Kommunen hadde nemlig ikke bare begrenset salget til øl i klasse 2, men til eget øl i klasse to, og å begrense bevillingen til ett bestemt merke var ulovlig. Enten måtte Surdal få selge alt av øl i klasse 2, eller så måtte salget stanses. Det var stemning for å omgjøre vedtaket, men det var aldri blitt påklaget og klagefristen var nå gått ut. Lokalbyråkratiet gikk i knestående under byrden av sin egen kompleksitet.

Justisdepartementet måtte på banen. Departementet fastslo at Surdal kunne selge all klasse 2-øl, men klasse 3 var det ikke snakk om.

Tollvesenet kom for å overvære destruksjonen av Jæren Export – ølet som stod for 70% av bryggeriets omsetting. Kranene ble åpnet og 3 500 liter øl til en verdi av 125 000 kroner, ble ofret til dodraugen. Det eneste bryggeriet i Norge som hadde basert seg på direktesalg av øl fra eget bryggeri ble det eneste bryggeriet i Norge som ble rammet av en lov som forbød dette.

Hadde Surdal sett for seg at loven kunne bli endret med de konsekvenser det ville få for ham? «Lover kan forandres, men at jeg mistet klasse 3 og retten til klasse 2 uten bevilling på grunn av at jeg solgte for lite øl hadde jeg ikke forestilt meg.»

«Hadde jeg visst hvor mange som ville prøve å legge kjelker i veien for meg, ville jeg nok ikke våget å satse på bryggerivirksomhet på Jæren.»

Surdal var resignert. Han hadde Klepp kommunestyre, Kristelig Folkeparti, Sosialdepartementet, Justisdepartementet, og Tollvesenet mot seg.

«Det er nesten umulig å planlegge på lang sikt. Det er jo risikabelt å gå til investeringer i nytt utstyr når en risikerer at neste kommunestyre setter bom for hele virksomheten.

Det hadde vært mer humant å ta livet av meg med en gang. Det vedtaket formannskapet i Klepp har gjort nå, er å si at jeg skal få leve, men jeg skal ikke få mat.»

Han hadde håpet på å i det minste få dispensasjon til å selge øl som allerede var produsert, men ordføreren mente det var likegyldig hvor mye øl som var på lager. Surdal mistet respekten for kommunen. Han følte seg uthengt som en lovbryter og bestemte seg for at det var «no more mr nice guy». I stedet gikk han i et brev til frontalangrep på Sosialdepartementet: «Vi anser kravene om et minsteproduksjonsvolum på 8 000 hl som ugyldige i forhold til oss og har etter en grundig vurdering kommet til at vi må fortsette med ølproduksjon og salg som før og på lik linje med alle andre norske igangværende bryggerier.»

Han truet med både rettergang og erstatningskrav, men departementet bøyde ikke av. Det hjalp heller ikke at politimesteren i Rogaland, tilsynelatende bryggeriets eneste støttespiller, Johan Schanche, også sendte brev til departementet for å be dem endre loven. Politimesteren mente at loven var i strid med grunnloven som fastslår at ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft. Han påpekte også at lovendringen burde ha gitt rom for en overgangsordning.

På spørsmål om hvordan det opplevdes å være en mann mot røkla, kommer det kort: «Tøft!». «Jeg var min egen lykkes smed. Bryggeriet ville aldri blitt etablert om jeg hadde visst at jeg skulle bli avhengig av kommunens goodwill.»

I Aftenbladets leserbrevspalte var stemningen blandet. Den 3. juni kunne man lese tre innlegg om saken. I et av dem, titulert «Må me tykkja synd i Torstein Surdal?», konkluderer en Sandnes-mann med at nei, det trenger vi ikke, fordi Surdal hadde satt seg opp mot ikke bare den lokale folkeviljen men også Verdens Helseorganisasjon.

Et annet leserbrev mente at hensynet til arbeidsplasser burde veie tyngre enn målsettingen om å begrense salget av øl i klasse 3: «Jeg er glad for at sardinkongen ikke prøvde seg i 1990 … for noen ville sagt nei til ham også. I regelverkets, og byråkratiets og maktmenneskets navn.»

«Det må være noe galt med dem som styrer og steller», slo en tredje leser fast,

«Selv er jeg helt i mot sterke saker,
men det får være grenser!»

Surdal hadde jobbet med å konvertere fra ekstraktbrygging till all grain, men for å overleve måtte bryggeriet nå selge andre øl enn sitt eget. Det betød at Jæren Bryggeri i praksis konkurrerte mot seg selv, og måtte redusere på egenprodusert volum. Det gikk bare en vei. Til tross for at Jæren Juleøl kom på andreplass i VGs juleøltest, gikk bryggeriet konkurs.

I januar 1991, bare 1 1/2 år etter at bryggeriet hadde solgt 17 000 liter pils på 4 timer, var det kroken på døren. Det var et momskrav på 191 000 kroner som fikk ølglasset til å renne over. Til sammen skyldte bryggeriet 700 000 kroner i kreditter og lån, moms, ølavgift, og arbeidsgiveravgift. Banksjef Lars Magne Markhus i SR-bank på Bryne var ikke så bekymret på egne vegne:

«Den største taperen i denne konkursen blir staten, men staten er også den indirekte årsak til konkursen.»

Ølutsalget ble overført til et nytt selskap og dermed var det klart for en ny runde med søking om salgsbevilling.

Jærbladet skrev den våren at Surdal også skulle starte nytt bryggeri. Nye Jæren Bryggeri skal flytte inn i gamle Jæren Meieri i Hognestadvegen, skriver de. Og denne gangen skal kapasiteten være over de kritiske 8 000 hektoliter for her skal man ta i bruk de gamle meieritankene. Introduksjonstilbudet til det nye ølutsalget skal være en bærepose full med øl til bare 40 kroner. Maksimum 4 poser per kjøper. Neida, dette var bare en aprilsnarr i Jærbladet, som lager humor av konkurser

Til tross for støtte fra Høyre og FrP, får Surdal ikke innvilget salgsbevilling for klasse 3. Deretter mistet han bevillingen for klasse 2 når denne skal fornyes i 1992. Formannskapet beslutter å utrede salgsmonopol på øl.

Slaget var tapt og smulene skulle fordeles. Bruskassene gikk til Moss Aktiebryggeri som ble nedlagt i 1997, mens annet utstyr endte hos Akershus Bryggeri, som også er lagt ned. Tanker og tappeutstyr ble kjøpt av Askim Frukt- og Bærpresseri, som fortsatt lever i beste velgående, så da hang det i hvert fall ikke en forbannelse over utstyret.

Erstatningssaken til Jæren Bryggeri kom opp i slutten av mars 1993. Surdal krevde staten for over 3 millioner i erstatning. Sosialdepartementets argument var at de ikke hadde visst om Jæren Bryggeri og at de derfor ikke kunne klandres for å ha introdusert loven som tok livet av det. Oslo byrett slo fast at så lenge departementet ikke visste, så hadde saksgangen vært korrekt. I rettssaken var Surdal representert av en ung advokat fra Tor Erling Staffs kontor, den senere justisministeren Knut Storberget, avholdsmann og nyvalgt leder av Norges Godtemplar Ungdomsforbund.

En anke til Høyesterett ble avvist. Surdal måtte betale statens saksomkostninger på 21 200 kroner.

Surdals advokat, Ola Lunde, redegjorde for bakgrunnen for loven:

«… forskriftene skulle forebygge minibryggerier i Norge. Hadde saksbehandlerne sett nøyere etter, ville de oppdaget at faren for en oppblomstring av minibryggerier ikke er særlig stor. Det er ikke marked for dem i Norge.»

Så feil kan man ta.

Slik endte historien om rogalands, og norges, første mikrobryggeri i moderne tid. En historie om byråkratiet på sitt verste. En historie om David mot Goliat, der David må i gapestokken før han blir drept og partert.

Surdal har, til tross for alt, følgende råd til dagens gründere: «En får ingenting til om en ikke tør ta sjansen på fiasko.» Og han ville heller ikke gjort noe annerledes: «Nei. Ingenting slik lovverk og den økonomiske rammen var den gang. At jeg ble avhengig av kommunens gunst var ikke mindre enn en selsom opplevelse og en katastrofe for Jæren Bryggeri.»

Det skulle gå over 10 år før noen lyktes med oppstart av bryggeri i Rogaland. Hadde Surdal startet noen år senere, hadde han kanskje surfet på craft beer-bølgen: «Det var trist at jeg ikke fikk muligheten til å videreutvikle bedriften jeg hadde. Alle småbryggeriene ser jeg opp til og gleder meg med dem og ølet deres.»

«Jeg kjenner ikke til RYGR, men håper de får det til. Lokalbrygget øl er moro og ønskelig. Jeg har derimot fått med meg at Henning Thoresen har registrert varemerket Jæren bryggeri. Det oppleves som useriøst at han ikke kontaktet meg før registreringen. Men han har vel så mange domener at det snart går i surr for ham.»

Surdal har sin egen webside med flere foto. Bildene vi har brukt her, er brukt med hans tillatelse. Takk til Torstein Surdal som tok seg tid til å besvare våre spørsmål.

I arbeidet med denne artikkelen oppdaget vi at en annen blogger hadde vært før oss.  Vi kunne allikevel ikke la være å utgi vår versjon siden det er en del av vår regionale ølhistorie.

En tanke om “Jæren Bryggeri

  1. Tilbaketråkk: Dagdrømming om finsk lovgivning | BREWOLUTION ROGALAND

Hva tenker du?