Den siste bryggerimester

Helt siden vi skrev Stavangers ølhistorie har vi jaktet etter Tou Bryggeris arkiver og oppskrifter. Det tok måneder før vi fikk svaret fra Ringnes: “Vi har ikke tatt vare på noe.” Så da måtte vi lete opp Tous siste bryggerimester, Egil Frafjord.

Egil Frafjord er en mann som ler mye og ofte. Han har sterke meninger om brygging og øl, både historisk og dagens. Han begynte hos Tou da han var 24 år gammel og jobbet der i 28 år. I løpet av den perioden tok han bryggerimesterutdanning i København.

Egil begynner samtalen med å bekrefte det vi hadde fryktet:

-Det finnes ikke noe arkiv. Alt gikk i søpla. Vi har ikke tatt vare på noe. Jeg har ingen bilder heller.

-Oppskrifter, du…. Vi brygget øl for 95 prosent av befolkningen. Oppskriftene våre var enkle.

-Gjæren kom fra Alfred Jørgensen. Nummer 1522, om jeg husker riktig. Vi fikk den i små prøver, satte en liten starter, og så gikk den i propageringstanken. Når vi hadde 3000 liter av den, var den klar til bruk. Gjæren vår brukte vi 10-12 ganger før vi kastet den. Vi ville ikke risikere infeksjoner. Melkesyrestavene kommer fort om man bruker gjæren for lenge.

-På det meste hadde vi 3 gjærstammer i bruk samtidig. Vi brygget all Tuborg og Carlsberg som ble solgt i landet, så vi hadde deres gjærstammer i tillegg til vår egen.

-Maltet kjøpte vi mye fra Tyskland, men når vi skulle bestille spesialmalt, dro jeg til Dragsbaek Maltfabrik i Thisted. Jeg laget mine egne maltspesifikasjoner og fikk dem til å produsere etter dem. De gjør det om du bestiller minst 50 tonn om gangen. Vi kjøpte også mye malt fra Skottland. De lager svært godt malt i Skottland. Maltet deres blir sortert slik at det maltet som er for dårlig til brygging går til whiskyproduksjon.

-Selv om vi kjøpte malt fra mange forskjellige produsenter, så holdt det jevn kvalitet. De produserte det jo til våre spesifikasjoner, og vi testet alt maltet. Var det ikke godt nok, så fikk produsenten aldri levere til oss igjen. De fikk bare en sjanse. Jeg husker en gang jeg kjøpte malt av en norsk grossist. Han solgte malt fra en leverandør jeg ikke kjente til, så jeg kjøpte bare 20 tonn. Da vi fikk det levert, var det så dårlig at vi bare kunne bruke 500 kilo av gangen. Carlsberg og Tuborg hadde også sine maltspesifikasjoner, og de fulgte med på at vi holdt oss til dem, men våre spesifikasjoner var strengere.

“Tou var svært godt drevet. Svært effektivt.”

-Det var ingen i Norge, og knapt noen i Europa, som produserte like mye øl per mannetime som oss. Vi var bare 3 mann i bryggeriet for det var et helautomatisk brygghus så det var bare å trykke på en knapp og så følge med på prosessen. Gikk det en alarm måtte du respondere, men ellers var det late dager.

-Vi var oppe i 7 batcher i døgnet på det meste. 40 000 liter kunne vi få ut av en batch. Det er størrelsen på silkaret som bestemmer hvor mye en kan brygge av gangen, og vi hadde norges største silkar. Ca 25-30% var Carlsberg-øl mens resten var vårt eget – om jeg husker riktig.

-Vannet ble kullfiltrert, for det var så mye klor i det. Springvannet den gang var på cirka pH 5.5, så vi måtte justere med salter. Saltene brukte vi også for å få god gang på gjæringen og for å få den rette utfellingen.

“Det vi drev med var industri.
Det var ikke håndverk.
Det blir slik når du skal brygge for 95 prosent av befolkningen.”

-Vi brygget pilsneren vår på kjappe 14-15 dager fordi vi hadde så god kontroll på prosessen. Vi startet på 10-12 grader og tok den etter hvert opp til 14-15 grader før vi kjølte den raskt ned. Vi tok diacetylprøver underveis for å forsikre oss om at alt var på stell. Vi hadde nesten mer folk på laboratoriet enn vi hadde i produksjonen.

-Vi lå langt fremme teknologisk. Foran Ringnes. Vi hadde jo designet alt fra bunnen av da vi flyttet til Forus. Jeg la frem forslaget til administrasjonen. De syntes 25 millioner for et brygghus var mye, men jeg forklarte dem at dette var tysk kvalitet. Det kunne nedskrives på 8-10 år og ville vare i 40 år, fortalte jeg dem. 25 millioner var kun for brygghuset. Tankanlegget og det andre kom utenom.

Når vi kommer inn på at flere av småbryggeriene i dag kjøper sitt utstyr fra Kina og blir møtt med latter.

“Tyskland er det eneste stedet en kan kjøpe bryggeri fra. Der får en kvalitet. Vårt brygghus var fra Steinecker.”

På spørsmål om ham om hva slags øl han drikker i dag, så svarer han at han som regel kjøper øl på polet.

-Du kan gå i dagligvarebutikkene og se flerfoldige hyllemetere med øl, men de koster gjerne 52.50 for en 0.33 liter! Det er dyrere enn på polet i mange tilfeller. Jeg drikker helst tysk øl. Gjerne weissbier, men alt til sin tid. De har godt øl i Drammen (Aass Bryggeri), spesielt pale alen deres. Drammens pale ale er bedre enn den som kommer fra USA. Du skal ikke drikke øl som har blitt transportert langt.

Jeg plukket med meg en øl fra San Diego på polet en gang, men den smakte jo bare “sutlevatn”! Jeg har vært på mikrobryggeritur i USA, og når du drikker ølet der det er brygget så smaker det svært godt. Men ikke når det har blitt fraktet.

“Når folk spør meg hva de skal drikke, så svarer jeg ‘Drikk lokalt øl!’. Øl smaker dritt når det har stått noen uker.”

-Jeg har ikke drukket så mye øl fra Lervig. Jeg smakte det første de produserte, men det var ikke godt. Berentsens synes jeg lager godt øl. Han er veldig flink, han Berentsen. Jeg har hjulpet ham litt.

-Vår pilsner smakte også godt når du drakk den rett fra tanken – før den var blitt filtrert og pasteurisert. Men vi kunne jo ikke drikke så mye av den, da! Haha!

-Jeg sitter nå og kikker på en premie vi vant for juleølet vårt. Den gang kunne de som bedømte øl sitt fagverk. I dag er det bare tull. Avisene henter inn en vinsmaker og en kokk eller noe. De kan jo ingenting om øl!

-Landet var delt opp i regioner, og Rogaland var vår. Vi eide CB, så det var litt utveksling med dem, men om vi sendte en kasse til Bergen, så skulle Hansa ha 80-90 prosent av fortjenesten på den. Og det samme motsatt om de solgte en kasse i Stavanger. Vi hadde ingen konkurranse og folk var veldig tro mot “sitt øl”. Det gikk selvsagt ut over kreativiteten, men det gikk også ut over pengeforbruket. Ingen brydde seg om hvor mye penger som ble brukt. Om vi hadde brukt for mye, så la vi bare på prisen med 3 øre per liter. Det var jo ingen konkurranse!

 

“Det var som en vernet bedrift.”

-Jeg så hvilken vei det gikk og sluttet før Ringnes la oss ned. Jeg var lei. Carlsberg hadde kjøpt 20 prosent av Tou. Så kjøpte Ringnes oss, og så kjøpte Carlsberg Ringnes. Ringnes gikk dårlig. De var nesten på konkursens rand. Det er ingen som snakker om det i dag. De hadde lagt ned Schous, og så la de ned Frydenlund. Deretter bygget de nytt bryggeri på Gjelleråsen og la ned oss.

-Ikke lenge etter kom bilene og tok med seg anlegget vårt. Rubbel og bit ble demontert og nummerert slik at det kunne monteres igjen identisk. Selv maltsiloene våre.

“Alt ble sendt til Angola!”

Dragsbaek Maltfabrik A/S ble overtatt av Fuglsang Export-Maltfabrik A/S i Haderslev i 2006.

Alfred Jørgensen Laboratory ble kjøpt opp av Cara Technology i 2009. Cara leverer i dag nesten 1/4 av all gjær som blir brukt verden over. Blant sine 850 gjærstammer har de også Saccharomyces pastorianus AJL 1522 på lur om noen vil kjøpe den for å klone en Tou pilsner. Den ligger kryogenisk frosset i flytende nitrogen. 1522 er en gjærstamme som opprinnelig kom fra Macks Ølbryggeri i Tromsø i 1942. Den har blitt brukt av bryggerier i Skandinavia, Frankrike, Tyskland, Hellas, USA, Iran og Pakistan samt flere andre land – og den brukes fortsatt i Norge. Den er ypperlig til Tsjekkisk pilsner, mørke lagerøl eller moderne “new world” lyse lagerøl. Den har lite diacetyl, mye bananestere (isoamyl acetate) og medium flokkulering og gir rene, fruktige lagerøl. Dersom du vil ha tak i den, kan du kontakte Cara på sales@cara-online.com.

Tusen takk til Atle Sjødin som hjalp oss å spore opp Egil!

Tous siste reis skal vi fortelle mer om i en egen artikkel.