Renner ølbegeret over nå?

Da LERVIG og Berentsens omtrent samtidig begynte å brygge øl, ble det på alvor diskutert om to bryggerier ville være for mye for lille Rogaland. Nå er det 16 bryggerier i fylket. Er dette for mange? Eller er det for få? Og kan vi gjøre noe med det?

16 uavhengige bryggerier
Når The Vault og Stavanger Mikrobryggeri er oppe og går, og True North har funnet seg et nytt hjem, vil Rogaland med stort og smått – og veldig smått – ha 16 produsenter av sosiale lubrikanter: LERVIG Aktiebryggeri, Berentsens Brygghus, Yeastside Brewing Co, Jåttå Gårdsbryggeri, RYGR Brygghus, Brix Brygghus, True North Brew Pub, Skudenes Bryggeri, Garasjebryggeriet, Kormt Brygghus, Lilland Bryggerihotell, Salikatt Bryggeri, Stavanger Mikrobryggeri, Fjøset Bryggeri, Mo Laksegard og The Vault.

Her regner vi bare med dem som brygger i egne lokaler, og ikke slike som Middelthon, Tre Sverd eller Ølbæks som brygger hos andre.

Alle disse 16 bryggeriene er uavhengige produsenter av håndverksøl; Craft beer på utenlandsk. Med unntak av RYGR, som eies av Rema, er ingen del av et større konsern. Og ingen er del av et større bryggerikonsern. De har dermed ikke et morselskap i ryggen som kan hjelpe dem med distribusjon eller markedstilgang. De sloss alene, med og mot hverandre, for overlevelse.

Mangfold er et gode
Det er nok av dem spør seg hva man skal med så mange bryggerier – så mange alternativ.

Det er mange blant oss som husker da alt kjøttet kom fra Gilde, da alle kyllingproduktene kom fra Prior, da alle meieriproduktene kom fra Norske Meierier (nå Tine), og da alt ølet kom fra en håndfull bryggerier med regionale monopol og man bestilte «en øl» i baren. Disse lever nå med senskader etter tiår med nasjonal sentralisering, kooperativ-tenking og monopoler, og sliter fortsatt med å forstå verdien av mangfold. Resten av oss vil ikke tilbake til en slik situasjon.

Heldigvis har Norge vært gjennom en mat- og ølrevolusjon de siste årene, slik at de som nå vokser opp er vant til, og forventer, en helt annen grad av kvalitet og mangfold enn hva vi hadde for bare et par tiår siden. De unge vet ikke at for kun kort tid siden var Norge – landet som har tilgang på noen av de beste råvarene i verden – et gastronomisk ødeland. Det skal dog ikke lange utenlandsreisen til for å finne nok sammenlikningsgrunnlag til å slå fast at Norge fortsatt har mye å hente på mangfold og kvalitet.

Millennials-generasjonen – og måtte du lese de to forrige avsnittene flere ganger fordi de fremstod som utroverdige er du sikkert en Millennial – har i stor grad mangfold som en av sine grunnverdier. De ser på det som en selvfølgelighet. Og de skyr de store, anonyme konsernene mens de legger sin elsk på de små og uavhengige.

Heldigvis fases de gamle stabeisene ut, for det er Millennials som skal redde verden. Det burde borge for at bryggeriene våre kan gå en god fremtid i møte. Håndverksøl er kommet for å bli, men alle bryggeriene kan ikke forventes å overleve. Det er krevende å klare seg som liten bedrift.

Metning?
Vi snakker, med unntak av LERVIG, om svært små produksjonsvolum, men fortettingen begynner å bli påtakelig – spesielt for de som har som målsetning å kapre et fornuftig lokalmarked.

Fra LERVIG

Så, er det da for tett mellom bryggeriene? La oss se på matten:

Rogaland, Norges fjerde største fylke etter innbyggertall men bare det trettende største fylket i areal, har et folketall på cirka 470 000. Det betyr at fylket har omtrent 3.4 bryggerier per 100 000 mennesker.

Vi har tatt for oss boka Norsk Øl av Knut Albert Solem (les den – BR er med i den), og brukt samme regionale inndeling som ham. Da viser det seg at Rogaland faktisk har fjerde laveste bryggeritetthet i Norge. Trøndelag på topp har nesten dobbelt så stor tetthet som oss.

Om vi kikker utenfor Norge så har Vermont, som er staten i USA med høyest bryggeritetthet, hele 11.7 bryggerier per 100 000 mennesker (2016-tall) – altså nesten 4 ganger høyere tetthet enn Rogaland. Nærmere oss, i Greater Manchester (inkludert Manchester by) i England, er det i overkant av 80 store og små bryggerier i en region som teller 2.7 millioner mennesker. Det gir 3 bryggerier per 100 000, altså omtrent på nivå med Rogaland.

Bryggeritetthet i UK. Illustrasjon: Boozers.beer

Stavanger, med sine 133 000 mennesker og 7 bryggerier (LERVIG, Salikatt, Jåttå, Yeastside, True North, Stavanger Mikrobryggeri og The Vault), vil ha en bryggeritetthet på 5.3 per 100 000 mennesker. Det er fortsatt langt opp til Portland, Maine som har hele 25.5 bryggerier per 100 000 mennesker – 17 bryggerier i en by på 67 000 innbyggere! Navnebroren Portland, Oregon har flest mikrobryggerier i USA – 68 (i 2016) i en by på ca 650 000 innbyggere. Det gir 10.5 per 100 000.

Hverken Rogaland som region eller Stavanger som by utmerker seg altså med stor bryggeritetthet.

Millennials og ølturisme
Turistindustrien er en av de største industriene globalt, og ølturisme, eller beercation, har blitt en nisje. Folk fra hele verden valfarter til steder som Vermont, Manchester, Portland, London, og Brussel for å besøke små, uavhengige bryggerier og smake deres øl.

Spesielt er det Generasjon X og Millennials som drar på slike pilegrimsferder. Og de utgjør en stor og kjøpekraftig gruppe – faktisk den største og viktigste. Allerede i 2015 passerte Millennials Baby Boomers som den største generasjonen blant dem som har lov til å drikke alkohol i USA. Generasjon Z er fortsatt for unge, men nye 11 000 amerikanere passerer 21 år hver dag.

Stavanger og Rogaland må satse mye tyngre på ølturisme. Når lokalmarkedet blir for lite og eksport er for krevende for små, uavhengige bryggerier (eller man er redd for å ikke lenger bli sett på som et lokalt bryggeri fordi man «eksporterer for mye», hva faen det nå skal bety), så får kundene komme til ølet. What’s Brewing og regionens andre ølfestivaler har vist at det går an.

En studie av ølturisme i North Carolina, USA, Francioni, Jennifer and Byrd, Erick T., «Beer Tourists: Who Are They?» (2016), konkluderer blant annet med:

«Beer tourists are motivated by more than just simply drinking beer. The beer is obviously important, but its importance is in the uniqueness and individuality of the beer and brewery.
Those attempting to attract beer tourist to their area or attraction should focus on the uniqueness of the beer offerings they have and include information about the brewing process and the history of the beer and brewery.»

Klarer vi tydelig å formidle unikheten og individualismen i våre øl og bryggerier? Vi har nok en vei å gå der, både samlet sett og bryggeri for bryggeri.

Men, det er ingen grunn til at ikke Stavanger-regionen skulle kunne etablere seg på Millennialsgenerasjonens verdenskart som en øldestinasjon. Det bare skjer ikke av seg selv.

Politisk vilje
For det første må politikerne og næringslivet i Rogaland og Stavanger gjøre mye, mye mer for å trekke ølturister til fylket og byen. Vi må kapitalisere på denne industrien, ikke la den råtne på rot slik den vil om ikke betingelsene forbedres.

Ølturistene vil se bryggeriene og møte bryggerne. De vil drikke ølet der det ble brygget. Da må det gis tillatelse til å selge og servere øl på bryggeriene.

Det er lite fornuft i å nekte bryggeriene å selge sine produkter direkte til kundene, og derved kunne tilby bedre kvalitet til lavere pris fordi en kutter ut kvalitetsforringende logistikk og fordyrende mellomledd.

I våre våteste drømmer går Rogalandspolitikerne på nasjonalt nivå i bresjen for å endre alkoholloven slik at bryggeriene får tillatelse til å selge egne produkter med opp til 12% alkoholinnhold slik deres finske kollegaer får.

Næringsorganisasjonen HANEN gikk i bresjen for å få endret alkoholloven slik at gårdene nå har tillatelse til å selge egne produkter som sider og vin, og de har dermed demonstrert at lobbyvirksomhet fungerer også innenfor det politisk betente området alkohol.

Etabler en klynge
Stavanger og Rogaland bør være stedet og regionen bryggere flytter til for å starte sine bryggerier fordi betingelsene her er bedre enn alle andre steder. Rogaland klarte å tiltrekke seg de amerikanske oljeselskapene på sekstitallet, vi kan klare å tiltrekke oss ølindustrien også. Hva med å starte bryggeri-inkubatorer der vordende bryggere får mulighet til å prøve seg før de investerer store beløp i eget bryggeri? Slike finnes flere steder i verden.

Så kan man undervise i brygging ved UiS slik man gjør ved Heriot-Watt i Edinburgh og Den Skandinaviske Bryggerhøjskole i København. Da slipper norske bryggere å dra utenlands – eller til Ås – for å få sin mestertittel. Og blir det bra nok, vil kanskje utlendinger komme hit for å lære.

Verdien av å være del av en klynge eller et nettverk er Stavanger kommune allerede klar over. Dette skriver de selv om prosjektet Stavanger Smart Region som skal være en «regional arena og møteplass for å utveksle kompetanse, innovere på tvers av kommunegrensene, og skape best mulig rammebetingelser for næringslivet»:

«Å jobbe i nettverk handler om å lære av hverandre.
Det handler om å kopiere gode løsninger og hjelpe hverandre
med å unngå å gjøre de samme feilene.»

Det samme kunne en sagt om et ølnettverk. Bryggerne samarbeider allerede – det handler bare om å hjelpe dem til å sette det i et større system.

Vi har tidligere etterlyst ølets Arne Rettedal – en politiker som ser potensialet i ølet slik Rettedal så det i oljå. En politiker med visjoner, driv og gjennomføringsevne. Tidspunktet har aldri vært bedre enn nå for denne personen til å stå frem og ta ledelsen. Er det deg?

Gjør det lett for turistene
HANEN har også utviklet en kart-app som gjør at kundene lett kan finne frem til gårdsutsalgene. Det er genialt for dem som har bil og tillatelse til å kjøre, men logistikken i ølverdenen er ikke like enkel og trenger forbedring.

Hva med å konvertere de røde turistbussene til ølbusser – i hvert fall på kvelds- og vintertid? Kjør Hop On Hop Off-busser fra bryggeri til bryggeri. Når Sverd i fjell ikke frister fordi ingen kan se dem på grunn av havskodden, eller ingen vil gå av bussen fordi det regner horisontalt, så er det mange innendørsalternativ å promotere i stedet. Beerbliotek har tatt initiativ til å starte med ølbusser mellom bryggeripubene i Gøteborg, så hvorfor skal ikke vi kunne gjøre det samme?

Hvorfor er det ikke en «Stavanger Beer Mile»? Selv grå og kjedelige Aberdeen har en!

Alle vil tjene på at det blir enklere for turistene å finne frem til de barene som har fokus på lokalt håndverksøl i mylderet av middelmådige Stavanger-utesteder.

Dette er ikke vrient. Vi snakker Øvre Holmegate pluss et par barer til, så er vi der. Lag brosjyrer og del dem ut til turistene som kommer hit med cruisebåtene. Legg dem i alle hotellresepsjonene slik at de blir lette å finne. Lag en nettside for øl fra Rogaland. Nei, vent – vi har jo BR.

Men husk at det faktisk ikke er slik, enda, at alle leser BR og dermed vet hvor de skal gå for å finne godt øl.

Les også: Expedition Fargegata

For å lykkes må markedsføringen være mye mer omfattende og bedre koordinert enn den er i dag. Det mangler for eksempel en felles profil, et felles merkenavn, en felles identitet.

Bryggeriene og ølbarene må gå sammen for å dra veksler på hverandre og trekke ut de synergier som kommer naturlig av å være del av en klynge. Man må ta inn over seg at sammen er vi sterkere. Det vil kreve samarbeid.

Samarbeid
I dag er det dessverre lite samarbeid blant serveringsstedene. Tvert i mot ser vi at barene, tro det eller ei, tyster på hverandre om de oppfatter at en konkurrent har gjort noe som er i strid med reglementet.

Samarbeidsunntaket er #Fargegaten der barene er rimelig godt koordinerte og sammen gjennomfører flere fellesarrangement. Men er du ikke i den engere krets, får du ikke være med på leken.

Slike forhold gir ikke grobunn for et fruktbart samarbeid. Det må gå an å tenke litt større – være mer inkluderende. Det er nytteløst å klage på politikerne eller Skjenkekontrollen om en selv ikke evner å ta tak, eller bevisst forsøker å sparke bena under på hverandre.

Lojalitet
Til sist hviler det også en byrde på våre felles skuldre. Vi kan ikke fortsette å drikke fremmed øl i slike mengder som vi gjør i dag når vi har så mye godt øl lokalt. Vi må ta vare på våre egne, eller så forsvinner de. Og så må vi stille krav til dem slik at den gode kvaliteten opprettholdes – og bedres der det trengs.

Nei, det er ikke den nye oljen
Ølet vil aldri bli den nye oljen, men det vil bidra mer enn en dråpe i havet.

Gjør vi tingene riktig nå, vil Stavanger kunne befeste tronen som Norges ølhovedstad og legge grunnlaget for en turistnæring som byen ikke har i dag. Rogaland kan bli «Øl- og Matfylket Rogaland».

Målsettingen må være det psykologene kaller klassisk betinging – en Pavloviansk effekt som stimulerer sult og tørst hos alle som hører rogalandsdialekt.

I BR ser vi på tilveksten av nye bryggerier som en enorm mulighet for Rogaland, og vi vil fortsette å promotere lokalt øl og brygging slik vi har gjort i halvannet år nå.

En tanke om “Renner ølbegeret over nå?

Hva tenker du?

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.