Vi vet at mange bryggere er veldig interesserte i alt som har med gjær å gjøre. Denne artikkelen er for dere.
Før 1880-tallet fikk bakerne i Stavanger og andre norske byer gjær fra hjemmebryggere eller fra bryggeriene. For Stavangers del var «bryggeriene» enten Køhler, som brygget i Hillevåg fra slutten av 1830-tallet frem til 1866, eller Tou, som solgte sine første øl i 1858. Stavanger Aktiebryggeri ble som kjent ikke startet før i 1899.
Etterhvert ble behovet for gjær så stort at Tou ikke kunne levere nok, og man supplerte med importert gjær fra Danmark og Tyskland. Etterhvert kom også norske gjærfabrikker.
LES OGSÅ: NORSK ØLGJÆR REDDER BAKSTEN
Den tids metode for å produsere gjær ble kalt Wienermetoden og var utviklet i Wien i 1846. Metoden gikk enkelt i at man laget en vørter og lot denne gjære. Gjæren ble så topphøstet, filtrert, og vasket før den ble presstørket.
Den første store, norske gjærfabrikken var Porsgrunds Gjærfabrik, anlagt i 1882. Grunnleggeren var skipsingeniør Gunnar Knudsen, som senere også var med på å starte opp Norrøna Fabrikker (opprinnelig Den Norske Bryne og Slibestensfabrik) og Porsgrunds Porselænsfabrik.
Porsgrunds Gjærfabrik dekket det norske markedet nord til Trøndelag, og eksporterte også gjær til Sverige og England.
Allerede året etter at Porsgrunds Gjærfabrik var anlagt, startet A.s. Kristiania Presgjær- og Spritfabrik opp. Der var bryggerimester ved Bergens Actiebryggeri, Ole Falk Ebbel Hald, blant dem som tegnet seg for aksjer. Han kjøpte 10 av totalt 76 aksjer til en verdi av 500 kroner per aksje og fikk plass i selskapets styre.
Ole Falk Ebbel Hald er nok mer kjent for hva han gjorde i januar 1887 da han la ned Bergens Actiebryggeri på en torsdag og startet O. F. Hald Bryggeri den påfølgende mandagen.
LES OGSÅ: STAVANGERS ØLHISTORIE FRA 1503 TIL 2003
Det ble fortsatt importert store mengder gjær fra utlandet, og dermed spratt nye gjærfabrikker opp over hele Sør-Norge. Bergens Gjærfabrikk ble startet i 1885. De hadde sikret seg en dansk fagmann, en garanti for kvalitet, ved navn Peder Larsen.
I boken Gjær- og spritfabrikasjonen i Norge av August Schou, utgitt i 1947, forteller O. Olsen, en av arbeiderne ved fabrikken i Bergen, om det nødvendige tillitsforholdet mellom produsent og kunde: «Er det noen bransje i grunnen hvor dette tillitsforholdet er mer påkrevd enn i gjærbransjen?»
Ofte var ikke bakerne fornøyde med brødet, og da var det gjæren som fikk skylden. Og siden Olsen var ansvarlig for utkjøring av gjær til bakerne, var det han som mottok skyllebøttene: «De var ikke beherskede og overensstemmende med katekismen de utgytelser som kom etter en slik uheldig bakst. Og det var gjæren som fikk brorparten av velsignelsen.»
«Jeg må medgi at ytringene ikke alltid falt ut til produktets fordel. Det var nok smått bevendt med bestyrer Peder Larsens fagkunnskap.»
I 1896 fikk bestyrer Larsen nok, eller noen fikk nok med ham. Han sluttet og flyttet til Stavanger for å prøve lykken. Her klarte han utrolig nok å få byens bakere interessert i å starte gjærfabrikk. De kan umulig ha hørt historiene fra Bergen.
Fabrikken ble anlagt i Hillevåg, men slet med manglende vann og, kanskje ikke overraskende, dårlig kvalitet på gjæren. Larsen flyttet igjen på seg, og O. Olsen, den tidligere utkjører av gjær i Bergen, flyttet til Stavanger i 1899 for å ta over etter ham. Han forteller: «Den gang fikk ikke Hillevåg vann fra Stavanger vannverk slik som i dag. Man måtte derfor minere ut et basseng. Vann er jo alfa og omega ved gjærfabrikasjonen. Det skal brukes til brygging og kjøling. Men i Hillevåg var det slik at kom det en aldri så liten tørkeperiode, så var bassenget tomt. Det rommet bare vann til et par brygg. Så var det ikke annet å gjøre enn å sitte med hendene i skjødet og vente på en regntid!»
Heller ikke Olsen klarte å opprettholde driften til tross for at han hadde optimalisert produksjonsprosessen. Fabrikken ble lagt ned, og Olsen flyttet tilbake til Bergen i 1901.
Men allerede året etter var han tilbake i Stavanger. Sammen med partnere kjøpte han de gamle lokalene til Stavanger Lys- og Sæbefabrik («Fabrikation af stearinlys, grønsæbe, textil- & stangsæbe etc») i Strømsteinen i Østre bydel, et av Stavangers viktigste industriområder i tidligere tider. Der hadde man ikke vannmangel.
I 1903 var Stavanger Presgjærfabrik anlagt, og nå var bakerne fornøyd med den lokale gjæren. “Tidlig om morran var vi på farten for å bringe gjær til bakerne, – gikk gjennom gatene i den sovende byen med de tunge gjærpakkene under armen. Ofte var vi ute før bakerne selv, for vi tok det ikke så nøye med arbeidstiden.”
Fabrikken forble den eneste av sitt slag i byen og leverte det meste av gjær som bakerne i Stavanger og omliggende distrikter trengte.
Gjærproduksjonen i Stavanger fortsatte frem til 1918. Etter år med rasjonering under første verdenskrig, ble det besluttet at gjærproduksjonen i Norge skulle sentraliseres. Alle fabrikkene ble kjøpt opp, mange til en pris som var langt under takst.
- juni 1918 ble gjærproduksjonen i Stavanger overtatt av De Norske Gjær- og Spritfabrikker A/S.
Fabrikken i Stavanger ble lagt ned samme år samtidig med at Oslo-fabrikken ble ombygd for å kunne doble sin produksjon. Årsaken til nedleggelsen var overkapasitet – altså den samme begrunnelsen Ringnes hadde for nedleggelsen av Tou.
Kilde: Gjær- og spritfabrikasjonen i Norge av August Schou, utgitt 1947. Nasjonalbiblioteket.