(Please scroll down for English version)

Stavangers ølhistorie fra 1503 til 2003

Del 1 – Hjemmebrygging

Borgerne skal selv ha rett til å bestemme hvem som skal ha lov til «at sælge eller tappe noget øl, mjød eller hvad som helst drik det kan være der i Stavanger» slo biskopen i Bergen fast i 1503.

Siden har det blitt mye strengere.

Ølets historie i Stavanger er en tidsreise fra en periode med fraværende alkoholregulering til dagens max-to-øl-og-bare-om-du-skammer-deg-din-synder-ja-vi-vet-at-Jesus-gjorde-vann-til-vin-men-vi-liker-det-ikke-holdning. Det er også en reise fra en tid da det lokale ølet utelukkende var hjemmebrygget, gjennom en periode med lokalt monopol på ølbrygging, til dagens gryende mangfold.

Det første ordentlige norske bryggeriet man vet om, ble startet i Oslo så sent som i 1776 – året for den amerikanske revolusjon. Før den tid gikk det i tradisjonelt, norsk hjemmebrygg. Både på gårdene og i byene landet rundt var det en del av kvinnenes vanlige sysler å brygge øl. I Rogaland var det vanlig at mannfolka stod for maltingen. I byene var det vanlig at kjøpmenn, høkere og gjestgivere brygget øl.

I en kongelig forordning het det at “de maa i deres Værtshuse bage hvis Brød de selv spise ud, og brygge det Øl og brænde Brændevin som de må sælge med Potter og mindre Maal uden Huset.”

Ved siden av vann og melk, var øl den vanligste drikken. Vin var for dyrt, sprit var for sterkt, og hverken kaffe, te eller sjokolade var innført til Europa enda.

Vi vet ikke mye om hjemmebryggingen, eller gårdsbryggingen, på 1500- og 1600-tallet. De metodene og tradisjonene som er beskrevet her, ble nedskrevet mye senere og er ikke fra Stavanger men fra andre deler av Rogaland. I mangel av noe bedre, må vi bruke denne informasjonen som en pekepinn på hvordan bryggingen i Stavanger kan ha foregått.

LES OGSÅ: BRYGGING AV HEIMEØL PÅ VARHAUG

Odd Nordland skriver, i boken ‘Brewing and beer traditions in Norway’, at det i Rogaland ble brygget med både havre og bygg. Det var vanlig å dyrke havre langs kysten der klimaet var vått, som på Jæren, mens man dyrket bygg inne i fjordene som i Suldal og Røldal. Hadde man bygg, brukte man det. Hadde man ikke, måtte man klare seg med havre som ga et dårligere, lyst og smakløst, øl. Bønder som dyrket havre, satte gjerne av et lite område av åkeren til dyrking av bygg til bruk i øl dersom de kunne.

En digresjon: All handel med korn var overlatt til danskene som regjerte landet. Danskene hadde rett på all eksport av korn, men ingen plikt til å sørge for import. I år med dårlige somre, som i 1739-42, var det derfor hungersnød i Norge. I 1741 stod det så ille til at handelsmonopolet på korn ble opphevet, men det ble gjeninnført så snart man kunne, allerede i 1744. Det er tøft å tenke på når man vet at svært få bønder klarte å dyrke nok korn til eget forbruk. Tre femtedeler av kornet som ble dyrket i Norge var forøvrig havre. Mindre enn en femtedel var bygg. Denne fordelingen vedvarte helt frem til 1800-tallet. Bygg til brygging måtte derfor i stor grad importeres, og dette kontrollerte danskene. Danskene skulle mange år senere igjen ta kontroll over ølproduksjonen i regionen vår da de kjøpte Ringnes og siden la ned Tou. Digresjon slutt.

Spiringen av kornet foregikk gjerne på loftet ved at kornet ble spredt ut på loftsgulvet over der ovnen stod. Andre steder ble det gjort i kasser montert på veggen i badehuset. Tørkingen av maltet fant gjerne sted i eldhuset eller tørkhuset. Noen steder ble maltet tørket ved å røykes, for eksempel på Avaldsnes.

Mesken ble kalt drav. Einerlåg, avkok av einerkvister, ble mye brukt som meskevann og/eller skyllevann slik det var vanlig over store deler av landet.

Man laget sterkøl og tynnøl av samme mesken. Det vil si at man brukte det som i dag kalles parti-gyle-teknikken; Den første, svært sukkerholdige avrenningen av vørteren ble sterkøl, mens de senere, mindre sukkerholdige dråpene ble alkoholsvakt tynnøl eller spissøl.

Sør i Rogaland ble vørteren kalt vyrkje.

På Vestlandet var man opptatt av at vørteren ikke måtte tappes for fort, den skulle tappes veldig langsomt av silkaret. Man hører fortsatt tradisjonsbryggere si at slik skal det være. Dette var ikke viktig i store deler av Rogaland.

Filteret i bunnen av silkaret, som ble kalt kar eller kje, var som oftest konstruert av pinner og einerkvister. Dette lå oppå en falsk bunn som noen steder ble kalt sugge eller purke. På Jæren brukte man noen steder filtermateriale laget av halm sammen med korn av havre og bygg.

Vørteren ble noen steder kokt, men det er områder i Rogaland hvor vørteren ikke ble kokt. Man brygget altså råøl – for eksempel på Høyland, Avaldsnes, og Heskestad. På Helleland kokte de kun den først bøtten med vørter – sammen med humlen. På Klepp ble all vørteren kokt.

Det er sikkert mange som blir overrasket over utbredelsen av råøl, da en gjerne forbinder dette med Nordvestlandet, men råøl var nok det normale gårdsølet over hele landet tilbake i tid. Å ikke koke gjorde bryggedagen kortere og man sparte energi (ved). Nedsiden var at man fikk et øl som kanskje ikke var like holdbart til tross for at den høye mesketemperaturen nok tok knekken på det meste av bakterier.

Humlehager var ikke vanlige i Rogaland i det syttende århundre, selv om de som hadde sine egne humleplanter ellers i landet mente at deres humle var minst like god som den importerte humlen man fikk kjøpt i byen. I en humlehageoversikt fra 1667 er det faktisk ikke registrert en eneste humlehage langs kysten fra Skien til Hardanger. Like fullt er det kun et sted på Vestlandet hvor det er dokumentert bruk av villhumle, nemlig Hjelmeland; Etter at einerlågen var kokt, ble det tilsatt humle som vokste i åssidene.  Andre steder brukte man antakelig importert humle eller humle kjøpt av handelsmenn fra Hardanger som hadde et vell av humlehager.

De humlehager man kjenner fra Rogaland, er antakelig plantet i det attende århundret.

Fra Klepp, hvor de kokte vørteren lenge for å konsentrere den, vet vi at de brukte 1/2 til 3/4 kg humle per tønne med malt. Mye humle reduserte sjansen for at ølet ble surt.

Pors ble noen ganger brukt i stedet for humle.

Gjæren, som ble kalt kveik bortsett fra helt sør mot grensen til Agder der de bare sa gjær, ble tatt vare på fra brygg til brygg i tørket form på en kveikstokk eller en ring av halm.

I Suldal knuste de gjærflakene etter at disse var tørket, og oppbevarte kveiken i papirposer. På Stjernarøy tok de vare på kveiken ved å gni den inn i barken på en bjørkepinne og tørke den der. Når gjæren skulle brukes igjen, la de pinnen i en bøtte med lunken einerlåg. På Klepp brukte de gjærstokk.

Alle som brygget, tok vare på gjæren, tørket den og brukte den om igjen. I Stavanger-regionen ble gjæren bunnhøstet, både når den skulle brukes til neste øl og når den skulle brukes til baking. På Helleland regnet man ikke krausen som gjær i det hele tatt, men refererte bare til den som skum. Den ble skummet av og kastet. I sentrale og nordre deler av Rogaland ble gjæren derimot topphøstet.

Kveiken ble tilsatt i gjæringskaret som ble kalt gangkaret eller gangkjæret. Man sa at «ølet gikk». Vørteren var fortsatt varm når gjæren ble tilsatt – man skulle bare så vidt være i stand til å holde hånden i vørteren, da hadde den rett temperatur. Dette med å tilsette gjær i varm vørter ble sett ned på i opplysningstiden da man trodde det gjorde ølet spesielt sterkt.

På Heskestad, hvor de brygget råøl, passet de på at gjæren ikke fikk jobbe for lenge for da ble ølet “for sterkt” eller det kunne gå surt. På Helleland, hvor vørteren ble delvis kokt, lot de gjæren jobbe i ett døgn dersom de brygget sterkt øl, men bare halve tiden for svakt øl. Begge disse stedene er i Eigersund kommune. Fokuset på å ikke la gjæren jobbe for lenge finner man der avholdsbevegelsen har stått sterkt.

Brygging og overtro hang sammen. Ikke så rart – man forstod jo ikke hva det var som gjorde at øl ble øl. Det var noe magisk over det hele – både prosessen og drikken i seg selv. I Bjerkreim ofret man vørter i alle fire hjørner av stuen på julaften for å tilfredsstille de overnaturlige. Det fortelles også om bonden Sigbjørn på Heskestad som alltid ofret de første dråpene av vørteren i hvert hjørne av stuen mens han sa “Det skal de ha”. Til slutt kastet han litt inn i peisen og sa “Det skal Ildgrim ha”.

Troen på overnaturlige var årsaken til at man brukte andre navn på ting når man brygget enn ellers. Andreas Leiro skriver, I ‘Skikkar og truer ved ølbryggjing’, at “naturmennesket har ikkje evna til å abstrahera namnet frå sjølve tingen’. Unngikk man å bruke tingens egentlige navn, var det man gjorde hemmelig og dermed fikk ikke de overnaturlige, vettene eller andre, vite om det og da kunne de ikke ødelegge. Derfor ble vannet ‘låg’ (som i einerlåg), mens mesk ble ‘drav’ og vørter ble ‘vyrkje’ som bare betyr virke eller materiale. Lågen kokte ikke, den ‘kom’ eller ‘lekte’ eller ‘spilte’. Og det gjæret ikke, det var ølet som gikk. Man måtte også være stille og bevege seg forsiktig mens ølet gjæret – unnskyld – mens ølet gikk. Forstyrret man prosessen, ville den stoppe opp. Man trodde også at dersom noen som skulle dø så ned i karet mens ølet gikk, så ville prosessen stoppe. Tenk på dette neste gang du brygger – i hvert fall om du vil brygge helt tradisjonelt.

Fra Karmøy het det at det var tre mulige grunner til at ølet kunne bli dårlig:

1. Kornet til maltet er fra en åker som man har båret et lik over
2. Sekken det knuste maltet har vært oppbevart i har ikke vært snurpet godt nok sammen og dermed har vettene fått tilgang til å blåse trollskap i maltet
3. Under husets grunn bor det underjordiske vesener

Vi anbefaler at dere dobbeltsjekker alt dette før neste brygging.

Det var også mange ritualer knyttet til når øl skulle drikkes. Man måtte for eksempel ha øl til jul og til høytidsdager som bryllup og begravelse. På Karmøy brygget man “til jul, jonsok og ellers leilighetsvis”. Fra Bjerkreim ble det sagt at liket noen ganger ble liggende for lenge på gården før det kom i vigslet jord – man måtte vente til ølet var ferdig.

I bydgesagaen fra Klepp fortelles det om et gravøl fra Nedre Øksnevad i 1743. Det var den 80 år gamle Kari Rasmussdotter som var gått bort. Det var nok ikke uventet, for ved siden av kisten på loftet stod det to tønner øl “som det trongst til eit sømmeleg gravøl”. Det ble drukket øl og dram både før og etter gravferden, og det hele endte selvsagt i et slagsmål i de sene nattetimer.

Så snart ølet var ferdiggjæret, måtte det smakes. På Karmøy sa de at “når øllet viser tegn til synkning, da er det ferdigt til opskakning”. Oppskåke ble det kalt når alle grannene samlet seg hos bryggeren for å smake, eller bryggeren selv gikk rundt til naboene med ferskt øl for å la alle få en smak. Det var sett på som en dyd å være gjestfri, men det var også en måte å få kritikk av ølet på, slik som når moderne hjemmebryggere deler ut flasker fra sitt lager til likesinnede ølnerder.

Drakk man ikke hjemmebrygget øl i Stavanger, drakk man gjerne øl importert fra Tyskland. Det importerte ølet var svært humlebittert for å tåle den lange sjøreisen. Det ble sagt at ruggingen frem og tilbake skapte et sterkere og bedre øl. Mye det samme som en påstår om linjeakevitten i dag, altså. Hanseatene i Bergen hadde monopol på import av øl til Vestlandet og Nord-Norge, men dette skar seg på 1550-tallet da handelsmenn fra Bremen kom til Stavanger og bosatte seg her. De tilbød dumpingpriser på øl som var både tynt og dårlig, men så billig at Hanseatene slet med å konkurrere, selv om de var fritatt fra importavgift.

Siden det ikke var noen restriksjoner på omsetting, var det svært mange skjenkestuer i Stavanger. Myndighetene foretrakk rett og slett at man drakk øl i stedet for brennevin. (Forbudet mot hjemmebrenning fra 1756 ble opphevet i 1816 – bare to år etter at Norge kom i union med Sverige.) I 1820 fjernet politikerne like godt konsumentavgiften på øl. Noe å tenke på for dagens politikere.

Del 2 – Enter Tou

På 1840-tallet kom det første norske bayerølet til Stavanger. Dessverre var det ikke brygget lokalt men hos Schous Bryggeri, som ved oppstarten var det eneste bryggeriet i Oslo.

Det var også det første norske bryggeriet som forsøkte seg på undergjæret øl. Allmenheten etterspurte øl som smakte slik det importerte ølet fra Tyskland smakte, så Schous hadde ansatt en bryggerimester fra Danmark i 1839 for å lære dem å brygge bayersk øl, men det var først i 1842, etter flere måneder med brevveksling, at de mottok sin, og Norges, første forsendelse med lagergjær fra Tyskland. I mellomtiden hadde de brygget sitt bayerøl med alegjær. Schous var faktisk før Carlsberg som først i 1846 solgte ekte bayersk øl etter at bryggerimester Jacobsen hadde fraktet lagergjær hjem fra Bayern i sin egen hatt. De hadde lenge forsøkt å brygge bayer med Weissbier-gjær.

Lagerøl – altså undergjæret øl som pils og bayer (eller Münchener Dunkel i Norbryggs klassifisering) – var så populært at det førte til en eksplosjon i antall bryggerier. Innføringen av lagergjær var Den Første Ølrevolusjonen i Norge. Allerede i 1857, kun 81 år etter at Norge fikk sitt første bryggeri, var det 343 bryggerier i Norge. Kokebokforfatteren Hanna Winsnes slo i 1848 fast at lagerølet nærmest hadde fortrengt all hjemmebrygging, men i 1890 var det bare 46 bryggerier igjen.

Den hurtige oppblomstringen kan sammenliknes med nåtidens massive økning i antall bryggerier som følge av Den Andre Ølrevolusjonen – reintroduksjonen av alegjær og fremveksten av det såkalte craft beer. Mon tro om vi får oppleve den samme kollapsen også?

Stavanger var på denne tiden en rik, liten by. Folketallet var 12-13 000, og enorme fortjenester fra fiske og skipsfart gjorde at pengene satt løst. Industri var det derimot lite av. I amtmannens rapport for 1856-1860 står det kort om industrien i byen at en tøyfabrikk er anlagt og et garveri er nedlagt.

En liten digresjon: På 1870-tallet ble jernbanen mellom Stavanger og Egersund ferdigstilt. I boken ´Stavanger by i det 19de aarhundrede´ står det:

“Dette Vestlandets første Jernbaneanlæg, som i Sekstiaarene affødte en voldsom Avispolemikk med Hensyn til Linjevalg, Distriktsbidrag, Rentabilitet etc., havde sine beste Talsmænd innen Stavangers Handelsverden.”

Som i dag presset private krefter frem løsninger, mens politikerne bare debatterte dem. Det er lett å trekke paralleller til dagens avisdebatter omkring ny trase for E39 sørover. Eller bybane versus bussvei versus monorail. Eller en hvilken som helst infrastrukturutbygging i regionen. Digresjon slutt.

I Hillevåg, som på denne tiden tilhørte Hetland kommune, hadde handelshuset Køhler et industrikompleks med skipsbyggeri, flere vannmøller, reperbane, garveri, dampbakeriet hvor begrepet Hillevågsskjevå oppstod, brenneri, malteri, og et bryggeri for bayerøl. Dagens Frida Hansens hus er Køhler-familiens gamle herskapshus fra 1833. I hagen hadde familien et fjøs med 100 melkekyr, og en stall med tjue hester – to av dem ekte arabere – som ble passet på av danske stallmestere. De hadde også Stavangers største okse, et akvarium med skilpadder, og innhengninger med påfugler, papegøyer, kalkuner og perlehøns. Navnet Køhler var synonymt med rikdom. Når ens øknomiske yteevne ble overvurdert, sa en gjerne n”Nei, eg e’kje någen Køhler heller.”

Familien solgte Hillevaags Bayerskøl fra sitt utsalg i Nygaden i sterk konkurranse med Schous og importert øl fra Tyskland, Nederland og Danmark. Hillevaags var Stavangers første ordentlige bryggeri. Nøyaktig når de startet med brygging er usikkert. Det var nok mot slutten av 1830-tallet fordi amtmannens rapport fra 1840 sier at det i Hillevåg

“har vært et stort Brændevinsbrænderi, der dog nu ikke drives mere, da det i dets Sted er opprettet et betydeligt Ølbryggeri, alt tilhørende Kjøbmand Köhlers Enke i Stavanger”.

I bryggeriet jobbet 8-10 mann og det fortelles at de produserte 24 tønner øl hver dag.

Til tross for at det nå ble brygget øl i relativt stor skala, var hjemmebryggingen fortsatt viktig. I boken ‘Randaberg Herred 1837-1937’ fortelles det at man pleide å brygge 4 til 6 tønner øl til bryllup, og så kjøpte man i tillegg inn 1 eller 2 tønner brennevin. Bryllupene fant som regel sted på torsdager, men den nærmeste slekta dro i gang festen allerede onsdag kveld og holdt den gående helt til søndag.

For fabrikkbryggingen var tilgangen på vannmøller avgjørende. Elektrisitetsverk ble det først bevilget penger til i 1907. Uten møller, intet malt korn, og intet bryggeri. I Hillevåg fikk møllene vann via kanaler fra Mosvatnet.

Forholdene lå også godt til rette for møller på Tau der det var hele 10 meter fall fra Korsvatnet til fjorden. En ikke ubetydelig høydeforskjell for dem som er oppvokst på Jæren. Derfor var det på Tau at Tou Interessentskab, stiftet i 1855 av syv fremstående forretningsmenn som ønsket å kapitalisere på byens raske vekst, konstruerte sine møller med tilhørende malteri og bryggeri.

Turbinmøllen på Tau stod ferdig i 1856, og allerede i 1858 kom det første Tou-øl for salg. Fra nå av og frem til moderne tid, er ølets historie i Stavanger stort sett ensbetydende med Tous historie.

Aksjekapitalen i det nystartede selskapet var 100 000 specidaler. Til sammenligning hadde Det Stavangerske Dampskibsselskab ved sin oppstart et mål om å innhente 15 – 20 000 specidaler. Å bygge ut anlegget på Tau, bestående av Tou Mølle og Tou Brug, var altså et veldig kapitalintensivt prosjekt.

Andre kjente bryggerier som ble opprettet på samme tid er Murphy’s i Irland, McEwan’s i England og E.C. Dahls i Trondheim. Alle ble grunnlagt i 1856, det året møllen var klar til bruk på Tau.

I 1859 ble Norges første totalavholdsforening grunnlagt i Stavanger av kvekeren Asbjørn Kloster. Dette vokste til en landsdekkene folkebevegelse på 1870-tallet. Det var nære forbindelser mellom avholdsbevegelsen og arbeiderbevegelsen som vokste frem på samme tid, men de to hadde svært forskjellig syn på hvordan målet om redusert alkoholforbruk kunne oppnås. Der avholdsbevegelsen ville avskaffe alkohol, ville arbeiderbevegelsen endre de politiske forholdene i landet; Det var de kummerlige levekårene som gjorde at arbeiderklassen tok til flasken.

Hos familien Køhler ble bryggingen avsluttet allerede i 1866. I følge boken ‘Træk av Hetlands historie 1814-1914’ var det på grunn av “overdrevent drikkeri blandt bryggeriarbeiderne“. Bryggeriet ble gjort om til bakeri.

Stavanger ble rammet av krise i 1880-årene. Sildefisket var slått feil, veksten av byens handelsflåte var kulminert, og banker ble slått konkurs. Handelskrisen var et faktum. I Hillevåg gikk Køhler-familien konkurs og anlegget ble overtatt av Stavanger kommune.  All drift ble stanset i 1889. Selskapet hadde vært Stavangers desidert største bedrift, og det største rederiet, på 1850-tallet. Konkursen sendte sjokkbølger gjennom byen; Dette var da et selskap som var for stort til å feile?

På Tau holdt man stand. Mølledriften gikk ikke godt, men det var uansett ølet som var hovedinntektskilden. 3 nye ølkjellere var blitt bygget i 1877, i en periode hvor Tou produserte ca 800 000 til 900 000 liter øl per år, og i 1887 ble det installert trekummer for “deri at pastorere øl”.

Etter at Hillevaags var forsvunnet, hadde Tou monopol på ølproduksjon i Stavanger men måtte konkurrere med øl utenbys fra, og til en viss grad med hjemmebrygging som fortsatt var tillatt men ikke lenger like utbredt. Så hard var priskrigen at man i 1882 hadde fremforhandlet en salgsoverenskomst. Ikke den siste man skulle avtale her i landet. I den står det at øl skulle selges for 20 øre for en helflaske (tilsvarende ca 13 kroner i dag) og 11 øre for en halvflaske.

En industriarbeiders månedslønn var ca 50 kroner på 1880-tallet. Det vil si at om han ikke betalte skatt men brukte hele lønnen på øl, hadde han råd til 250 helflasker. Sjekk hvor mange helflasker craft beer du får på polet dersom du bruker hele din månedslønn der. Altså – regn på det, ikke løp og kjøp.

Som i dag, var det langt fra Tau til sivilisasjonen, og siden arbeiderne bodde på anlegget sammen med familiene sine, måtte man etablere en egen skole der. Anlegget på Tau ble sitt eget lille samfunn med skole, landhandleri, dampskipet “Tou” og bryggen, og i Stavanger kjøpte Interessentskabet opp mer og mer av byen. Hovedkontoret lå i Nedre Holmegate. Der lå også tre av deres pakkhus.

I 1889 rammet krisen også Tou Interessentskab. Selskapet kunne ikke lenger betale for seg, og ble lagt ut for salg. Selskapets verdier ble estimert til 514 00 kroner, tilsvarende 38 millioner kroner i dag. Administrasjonen etablerte et aksjeselskap for å ta over driften.

I prospektet er bryggeriet beskrevet slik: “Bryggeri med komplet og tidsmæssig indredet Malteri, Gjærkjeldere og Lagerkjeldere, samtlige av Mur og hvælvede. Til Bryggeriet og Malteriet hører en Turbin. Med Bryggeriet er sammenhængende tvende 3 Etages Pakhuse til Søen. 7000 Liter Øl brygges i 12 timer. Kjelderrum for 1 200 000 Liter aarlig. Let Adgang til utvidelse og rigelig Overflod af Vandkraft.”

Aksjekapitalen ble satt til 400 000 kroner; 350 000 for å kjøpe bedriften og 50 000 til driftsmidler. Det ble så populært å delta, at aksjene ble overtegnet og ny aksjekapital ble satt til 425 000 kroner, ca 31,5 millioner med dagens kurs, og dermed var Aktieselskabet Tou opprettet. Driftsmidlene ble brukt til å modernisere både møllen og bryggeriet.

Det var på denne tiden at myndighetene oppdaget at brygging er velegnet til beskatning. Maltavgiften, som hadde vært på 4 øre per kilo i 1857, økte til 37 øre i 1896. Nesten en tidobling på 30 år! Øl produsert i Norge var høyere beskattet enn vin importert fra utlandet. Bryggeriene måtte gjøre noe for å overleve. De gikk sammen om å starte Norsk Bryggeriforening (fra 1901 Den norske Bryggeriforening) i 1894. Deretter satte de opp prisen på øl for å kompensere for de økte skatteutgiftene. Det er alltid forbrukerne som ender opp med regningen.

I 1899 kom det endelig en lokal konkurrent til Tou; Stavanger Aktiebryggeri oppførte et bryggeri i Lervig – det som nå er Tou Scene, hjemmet til What’s Brewing og ØST, som ligger i den gamle velferdsstuen til bryggeriarbeiderne.

Bryggeriet var moderne – plan og tegninger ble levert fra et spesialfirma i Tyskland og kapasiteten var 15 til 20 000 hektoliter med mulighet til å bygge ut til det dobbelte.

Aktiebryggeriet gikk godt, men kunne ikke konkurrere finansielt med Tou som hadde nedskrevet sitt anlegg over flere år. Tou kjøpte da like så godt Stavanger Aktiebryggeri i 1907 for 325 000 kroner, og dermed hadde de monopol igjen etter bare 18 år med lokal konkurranse.

Etter sammenslåingen ble nyinvesteringer og modernisering konsentrert om anlegget i Lervig, mens bryggeriet på Tau kom i andre rekke. Man forstod nok at det var lite rasjonalt å opprettholde to bryggerier.

Det var hele 200 utsalgssteder for øl i Stavanger i 1890, men utover 1900-tallet fikk kommunestyret mer og mer innflytelse over alkoholpolitikken.  Da skulle det selvsagt kuttes. Antallet utsalgssteder ble redusert til 129, mens antallet skjenkesteder ble satt til 16, hvorav 6 bare hadde begrenset bevilling. Det ble også diskutert å etablere et ølmonopol, men dette ble ikke gjennomført. Derimot reduserte man antallet skjenkesteder på nytt – først til 10, som kun fikk selge øl, og senere til 5 – mens antallet utsalgssteder ble dramatisk redusert til kun 10. Tou, med Bryggeriforeningen i ryggen, kjempet i mot, og i en avisartikkel i 1907 skriver de:

“totalisterne og deres tilhængere i Stavanger holder paa at indskrænke alt hva de kan, og forsimpler denne handel paa en saadan maate, at retskafne folk, som i en eller anden form har nogen befatning enten i kjøb eller salg med øl og vin at gjøre, formelig tvinges til smuglere og ulovlighed. Alt sammen for at fremme edruelighæden.”

Det er en debatt vi lett kjenner oss igjen i. Formodentlig har det ikke være mange utskiftinger i kommunestyret siden den gang.

I 1905 feiret Tou 50-årsjubileum for opprettelsen av Tou Brug. Invitert til festen var 160 gjester. Ordførerne fra Stavanger og Strand, aksjonærer, forretningsforbindelser og pressen var inkludert. Stavangers ordfører, Hans L. Falck, kom i sin tale med en meget god appell:

“Tou er i ganske særlig grad et stavangersk foretagende, og mange er de penger som selskapet i årenes løp nedlegger i byen og distriktet i form av arbeidspenger og skatter. En slik bedrift er et gode, og derfor fortjener den ikke bare vår sympati, men den fortjener også å støttes i sin gjerning.

Jeg har ved en tidligere anledning tillatt meg å uttale at man bør kjøpe norske varer, men jeg tilføyde til Stavangers publikum: Kjøp Stavangers varer først og fremst, og jeg gjentar disse ordene her, for jeg anser dem for berettiget. Vi skal huske på, at det er godt å stå på egne ben. Jeg foreslår en skål for Aktieselskabet Tou, ønsker det fortsatt fremgang og trivsel, ikke alene til gavn for det selv og dets aksjonærer, men også for den by og det distrikt hvor det virker. Og denne skål, mine herrer, drikker vi ikke i fransk vin men i Tou øl.”

Bytt ut Tou med Lervig, Jåttå, Salikatt eller Yeastside, og disse ordene kunne vært skrevet i dag, men det er lite trolig at en dagens politiker ville uttalt dem med samme entusiasme og overbevisning.

Del 3 – En by i krig

Alle som jobbet i bryggeriet på Tau, til og med bryggerimesteren, ble oppsagt i 1918.

Første verdenskrig pågikk, og det betød at tilgangen på korn var blitt redusert. På grunn av kornkrisen ble det innført nasjonal rasjonering, og bryggeriene fikk bare lov til å produsere landsøl (alkoholsvak pilsnertype, antakelig mindre enn 2,5 volumprosent alkohol), maltøl (markedsført som en alkoholfri styrkedrikk), bjor (alkoholsvak bokkøl) og vørterøl. Dette modnet frem Tous avgjørelse om å slå sine bryggerier på Tau og i Lervig sammen og å gi Tau-gjengen sparken.

All bryggeridrift var fra 1918 lagt til Lervig, mens mølledriften og malteriet fortsatte på Tau. Kornkrisen varte heldigvis ikke lenge. Allerede i 1919 fikk bryggeriene igjen lov til å produsere bayer og pils, og året etter også bokkøl.

I mellomkrigstiden var Stavanger en tilnærmet tørrlagt by. I 1919 stemte 67.7% av Stavanger-velgerne for avhold i en landsdekkene, rådgivende folkeavstemning om forbudspolitikken.

Like fullt fantes det allerede nå tegn på at avholdsbevegelsen hadde nådd toppen. I kommunevalget samme år, fikk de bare 8 av 68 bystyremedlemmer, og det ble det siste året avholdsforeningen stilte egen liste.

Da en ny nasjonal folkeavstemning ble gjennomført i 1926, tapte avholdsfolket krigen, men de vant slaget på hjemmebane i Stavanger. Stavanger forble tørrlagt frem til 1940 selv om forbudet ble opphevet ellers i landet.

Kapasiteten i Lervig var like fullt 400 000 halvflasker øl per uke. Kommunepolitikernes innskrenkingsiver hadde ført til at det nå bare var Tou som hadde lov til å selge øl i Stavanger – det var ingen annen lovlig omsetting eller utskjenking i byen. Ikke engang landsøl kunne man få i butikk. Samtidig var det prekær mangel på godt drikkevann.

Tou kunngjorde at de ville stille hele 1 million kroner, ca 27 millioner i dagens verdi, til rådighet til utbygging av drikkevannskilder, men kun dersom byen økte antallet utsalgssteder til 15. Dette førte til voldsom aktivitet. Det vil si debatt. Moralistenes bestevenn, Stavanger Aftenblad, hadde selvsagt sine meninger i behold:

“Et problem av den veldige sosiale rekkevidde og den skjebnesvangre individuelle betydning som edruelighetsspørsmålet lar sig ikke veie mot et lånetilbud fra et bryggeri.”

Og dermed kom det ingenting ut av det.

På 30-tallet innførte bryggeriene den avtalen som gjorde at det ølet du vokste opp med sannsynligvis var brygget i din landsdel. De besluttet at de ikke skulle konkurrere med hverandre geografisk, men begrense salget til hver sin landsdel. Dermed styrket Tous monopol i Stavanger seg. Det styrket også forbrukernes tilknytning til, og patriotisme overfor, “sitt” bryggeri.

Under krigen, ble det stopp i innførsel av korn til landet. Fra 1941 av, produserte bryggeriene bare landsøl og vørterøl, og selv der sank kvaliteten. Tyskerne påla bryggeriene å produsere store kvanta, og de forbeholdt seg det beste ølet mens nordmennene måtte drikke øl av dårligere kvalitet.

Tou hadde insistert på at tyskerne måtte importere korn til dem, og slik ble det. Før krigen hadde anlegget i Lervig produsert ca 2,6 millioner liter i året. I 1940 produserte de 3,8 millioner for å tilfredsstille tyskernes øltørst. Det måtte mye overtid og skiftarbeid til for å oppfylle kravene og det gikk hardt utover utstyret. Først i 1946 gjenopptok bryggeriet produksjonen av pils.

Da krigen var avsluttet ble nok en folkeavstemning om forbudspolitikken gjennomført i Stavanger, og denne gangen tapte avholdsfolket. Stavangers tid som et avholdspolitisk fyrtårn i Norge var over. Endelig. 3 vinmonopol ble opprettet og 40 butikker fikk salgsbevilling for øl.

Tous ølproduksjon ble flyttet til nye anlegg på Forus i 1974.

1. januar 1964 ble Christianssands Bryggeri, bedre kjent som CB, et datterselskap av Tou. Alle aksjer i CB ble overtatt av Tou mens de gamle aksjonærene i CB fikk tilsvarende aksjer i Tou. CB forble en del av Tou frem til 1990.

1964 var også året da Tou fusjonerte med Nora og dermed ble en del av Ringnes. Dette var i en periode med konsolidering av bryggeriene i Norge; I 1987 var det bare 15 bryggerier igjen.

Midt på 90-tallet fusjonerte så Ringnes med Pripps, og i 2000 fusjonerte selskapet med Carlsberg.

Den antikverte ‘Ølloven’ av 1912 ble endelig opphevet i 1999. Dens fulle tittel var ‘Lov om tilvirking, innførsel og beskatning av øl’. Den hadde gjort det bortimot umulig å brygge selv. Unntaket var om man produserte sitt eget malt, og det var det selvsagt nesten ingen som gjorde lenger. Forbudet mot hjemmebrygging, sammen med urbanisering, hadde gått hardt utover de gamle bryggetradisjonene og styrket industribryggets posisjon ytterligere. Mange steder døde hjemmebryggetradisjonen helt ut.

Årsaken til at vi vet såpass mye om hvordan folk brygget hjemme, er at Norsk etnologisk gransking i 1952 gjennomførte spørreundersøkelsen ‘NEG 35. Hjemmebrygging’. Den inneholdt 103 detaljerte spørsmål, og ble distribuert i papirversjon til såkalte meddelere rundt omkring i landet. Besvarelsene er et overflødighetshorn av informasjon. Mye ble samlet i Odd Nordlands bok ‘Brewing and beer traditions in Norway’ fra 1969 som det dessverre er nesten umulig å få tak i. Vi har tryglet Universitetsforlaget om å utgi den på nytt, men de vil ikke det. Ikke engang som ebok. Brukte eksemplarer går nå for over 1000 kroner og boken er etterspurt både i inn- og utland. Biblioteket i Stavanger har kun en kopi, og den ligger i skrivende stund hos oss. Løsningen er å lese boken digitalt på Nasjonalbibliotekets webside.

Da Ølloven ble slettet, var det fordi den ifølge Finans- og Tolldepartementet fremsto som “lite tidsriktig”. Nå kunne enhver igjen lovlig brygge sitt eget øl såfremt det inneholdt mindre enn 22 volumprosent alkohol og kun var ment til eget bruk.

Loven hadde ikke fullstendig utradert hjemmebryggingen, men satt den voldsomt tilbake. I løpet av forbudstiden gikk uvurderlige skatter tapt for alltid. Tradisjoner og bryggeutstyr, og ikke minst kveik, som hadde overlevd i generasjoner forsvant. Heldigvis har hjemmebrygging blitt populært igjen, men dagens DIY-ere brygger stort sett utenlandske øltyper med andre råvarer, på annet utstyr og etter andre metoder enn dem som var vanlige i Norge i gamle dager. I dag teller Norbrygg – norsk hjemmebryggerforening ca 400 medlemmer fra Rogaland.

Det var også en annen effekt av Ølloven av 1912: Den innebar en dreining fra skatt på råvaren korn/malt, en beskatning vi skrev om i del 2, til skatt på det ferdige produktet øl. I den forbindelse var det nødvendig å definere nøyaktig hva øl var:

“Ved øl forstås enhver ved gjæring .. fremstilt alkoholholdig, udestillert drikk som ikke er tilberedt av eller tilsatt andre stoffer enn vann, malt, humle og gjær”.

Dette var i prinsippet en norsk renhetslov – helt i tråd med originalen fra Bayern i 1516 – og en lov som skulle bestå helt til 1. januar 1994! Det året ble Norge verdens siste land til å fjerne renhetsloven etter at Europadomstolen hadde definert den som handelshindring i strid med EUs lover.

Renhetsloven blir fortsatt fulgt, på frivillig basis, av mange norske bryggerier, men fjerningen av loven gjorde det mulig å importere og brygge øl med råvarer som ris, frukt, krydder og bær. Vi hadde aldri fått Den Andre Ølrevolusjonen om Ølloven fortsatt hadde vært gyldig. Så takk, EU! På den annen side, hadde vi heller ikke hatt Corona.

Den 15. februar 2003 publiserte Aftenbladet en artikkel med overskriften ‘Tou-bryggeriet kan bli ofret‘. Det var første gang ryktene om den kommende nedleggelsen ble gjort offentlig. Carlsberg-konsernet hadde regnet seg frem til at det var overkapasitet i den norske bryggerivirksomheten.

Ved siden av overkapasiteten, var det flere andre grunner til å frykte nedleggelse. En årsak var krigen med de store dagligvarekjedene som ville overta øldistribusjonen fra bryggeriene. En annen var den tyske billigkjeden Lidl som var på vei inn i markedet; Ringnes fryktet at folk ville foretrekke billig, tysk øl. En tredje grunn var at det pågikk en politisk debatt om å fjerne returordningen for flasker, noe som vil true bryggeriet på Forus ytterligere. Forus hadde kun tappelinje for flasker, så all Tou på boks, omtrent halvparten av produksjonen av Tou øl, ble tappet på Gjelleråsen i Oslo. Returordningen var med på å sikre arbeidsplassene, spesielt de på flaskesorteringsavdelingen, på bryggeriet på Forus.

Det stod mellom Tou, E.C. Dahls og Arendals. E.C. Dahls ville selskapet beholde fordi det bryggeriet hadde tappelinje for boksøl som tok en stadig større del av markedet.

Aftenbladet oppfordret Rogalendingene til kun å kjøpe Tou på flaske for å støtte sitt lokale bryggeri. Salget av Tou på flaske økte med over 80%, mens salget av Tou på boks sank med 20%. Tou-ølet hadde en markedsandel på fantastiske 90% i Stavangers uteliv.

Ordfører Sevland tok til pennen og skrev til Ringnes:

“Tou har gjennom mer enn 100 år vært en viktig bedrift i Stavanger. Tou er et sterkt varemerke her i Rogaland og bedriften er viktig i regionens matsatsing.”

Vi håper lokalpolitikerne fortsatt ser på ølbrygging som en viktig del av varemerket “Matfylket Rogaland”. Det er dessverre ikke mye som tyder på at bryggeriene er veldig høyt ansett. Sannsynligvis må det en ny trussel om nedleggelse til før en hører noe positivt fra den kanten.

I 1. mai-toget stilte Tous arbeidere opp i arbeidsuniform med teip over Ringnes-logoen. Det ble ikke siste gang man teipet over bryggerilogoer her i byen. En av parolene var ‘Intet bryggeri, ingen by!’. Det er tydelig at holdningene til øl hadde endret seg fundamentalt siden avholdsbevegelsens dager.

Kanskje var det bryggeriarbeider Per Westby med 38 års erfaring fra virksomheten som sa det best:

“En by med respekt for seg selv skal ha et godt fotballag, en katedral og et bryggeri.”

Det var det med fotballaget, da…

Klubbleder Inge Rønneberg sa om ledelsen i Carlsberg:

“Disse folkene vet knapt nok hvor Stavanger er. Dette provoserer meg som rogalending, ikke bare som Tou-ansatt. Både i Oslo og i København kombinerer de uvitenhet med arroganse. Det er den verste kombinasjonen av alt.”

Tou hadde gått med 362 millioner kroner i overskudd siste år, men bryggeriet lå på en tomt som var for verdifull til å sitte på. Slik sett bidro kanskje oljeindustriens voksetrang på Forus til nedleggelsen?

Dommen var falt. 2. juni ble det offentlig at styret i Ringnes hadde anbefalt å legge ned Tou. Anbefalingen ble godkjent to dager senere. Carlsberg, den gang verdens femte største bryggerikonsern, la ned produksjonen på Forus. Dermed var Tous reise over.

Men ringen var ikke sluttet. Allerede samme år ble Lervig Aktiebryggeri stiftet som en protest mot nedleggelsen av Tou bryggeri og utflyttingen av Tou Pils, og fra 2005 har Lervig produsert noen av verdens beste øl der Stavangers første virkelige bryggeri lå – i Hillevåg.

Om vi skal ta noen lærdom av historien, så er det hvor essensielt det er at vi tar vare på bryggeriene og bryggetradisjonene i regionen vår, samt de restauranter, barer og puber som fører vårt lokale øl. Dette er en viktig del av vår identitet. Av vår historie. Av vår kulturarv. Tar vi ikke vare på dette, så forsvinner det. Gå derfor ut og ta deg en øl fra ditt lokale bryggeri – enten det ligger i Lervig eller Skudenes eller Egersund. Skål for bryggeriarbeiderne, skål for kvinnene som brygget hjemme på 1500-tallet og skål for dem som er tradisjonsbærere i dag!

Kilder:

• Odd Nordland: Beer and brewing traditions in Norway
• R. A. Lorentzen: Aksjeselskapet Tou 1855 – 1955
• Øystein Øystå: Øl til glede: den norske ølboken
• Andreas Leiro: Skikkar og truer ved ølbryggjing
• Lars Marius Garshol: Gårdsøl
• Astri Riddervold: Drikkeskikker
• Chr. B. Apenes: En historie om øl
• Dr. Olav Johan-Olsen: Om øllet og dets udvikling fra fortid til nutid
• E. Kielland Sømme: Avholdsbyen II utgitt i Stavangeren nr. 3 1997
• Nils Vogt: Schous bryggeri 1821-1921
• Chr. P. Killengreen: Den norske bryggeriforening
• Nils Stabenfeldt: Stavanger: Udsikt over byens historie og næringsliv
• Hans Olav Barka: Ikke kødd med ølet vårt!, masteroppgave UiS 2011
• Birger Lindanger: Klepp bygdesoge fram til 1837
• Alkoholpolitikken i endring – Utgitt av Sosial- og helsedept.
• Stavanger 1125-1425-1925 – Utgitt av Stavanger Kommune
• En by i kamp – Utgitt av Stavanger Kommune
• Stavanger by i det 19de aarhundrede – Udgivet paa foranledning av Stavanger Børskomite
• Randaberg Herred: 1837-1937
• Træk av Hetlands historie 1814-1914
• Arne Bang Andersen: Handelshuset Køhler i Stavanger under hvite seil.
• Wikipedia
• Norbrygg
• fridahansen.no

English version

Part 1 – Farmhouse Brewing

In 1503, the bishop in Bergen, acting on behalf of his majesty, declared that the citizens of Stavanger themselves had the authority to decide who were allowed to serve “ale, mead or any other drink” in the city. Since then it has become a lot stricter.

The history of beer in Stavanger is a journey through time from a period of no alcohol regulation through to today’s maximum-two-beers-at-a-time-and-only-if-you-feel-properly-ashamed-you-sinner-yes-we-know-that-Jesus-turned-wine-to-water-but-we-don’t-like-it attitude. It is also a journey from a time when beers where exclusively home brewed, through a period of local brewing monopoly, to the current plethora.

The first Norwegian brewery that we know of was founded in Oslo in 1776, the year of the American revolution. Before then, it was all about traditional, Norwegian farmhouse brewing. It was one of the housewife’s duties to brew, although in Rogaland it was common for the men to take responsibility for the malting.

Besides water and milk, ale was the most common drink. Wine was too expensive, liquor was too strong, and coffee, tea or chocolate were yet to be imported to Europe.

In truth, we don’t know much about farmhouse brewing in Stavanger in the 16th and 17th centuries. The traditions that are described here, were written down much later and are not from Stavanger per se but from around Rogaland. We will use these as a guide to how brewing was performed.

Odd Nordland writes, in the book “Brewing and beer traditions in Norway”, that both barley and oats were used for brewing in Rogaland. Near the coast, such as on Jæren, where the climate was wet, oats were grown, while barely was grown along the fjords, in places such as Suldal and Røldal. If you had barley to brew with, you would. If you didn’t, then you would simply use oats in which case you would end up with an ale of poorer quality – paler and with less taste. Farmers who grew oats would often set aside a small section of their field for barely intended for brewing.

A digression: All trade in grains was left to the Danes who ruled the country. They had the right to all exports, but no obligation to import anything. As a result, in years of poor summers such as 1739-42, there was widespread famine in Norway. In 1741 it got so bad, the Danes lifted the trading monopoly, but they reintroduced it as soon as they could – already in 1744. It’s unsettling to think about this when we know that few farmers were able to grown enough grain for their own consumption. Anyway, three fifths of all grain grown in Norway were oats, only one fifth was barley. This distribution continued until the 1800s. Barley needed for brewing was mainly imported, and this was under Danish control. Much later, the Danes would yet again take control over brewing in Stavanger when they bought Ringnes and shut down Tou, but we’ll get to that later. Digression ends.

The sprouting of the grains often took place in the attic where the grains were spread across the floor directly above where the fireplace was located. Or it was done in special malt-bins nailed to the walls in the bath house. If the grains weren’t sprinkled to keep them moist, wet bags or a layer of wet straw was used to cover the malt. The malt would be dried in the eldhus, the «fire house» which served as the kitchen. Some places the malt was smoke dried, such as in Avaldsnes.

Juniper extract was commonly used as mash liquid and/or sparge liquid as was usual in many parts of the country.

Both strong ale and weak ale was made from the same mash, so a version of the party-gyle method was common.

In some areas the wort was boiled, but there are many areas in Rogaland where the wort was not boiled, or only partly boiled. Raw ale was common in areas such as Høyland, Avaldsnes and Heskestad. At Helleland, they only boiled the first bucket of wort – together with the hops. These methods required less time and energy (firewood) than a full boil, and the high temperature during the mashing would kill most, if not all, bugs. Raw ale was probably the norm in farmhouse brewing back in the day.

Hop gardens were uncommon in Rogaland in the 17th century, even though those who grew their own hops elsewhere in the country thought that their hops were just as good as the imported hops that could be bought in the cities. In a hop garden overview from 1667, there is no mention of any hop garden anywhere along the coast from Skien to Hardanger. Still, there is only one place in Vestlandet where we have documented use of wild hops – in Hjelmeland where they would pick wild hops growing in the hillsides. Other Rogaland brewers presumably used hops bought from traders from Hardanger, where they had huge numbers of hop gardens, or they used imported hops. The hop gardens we know from Rogaland were probably planted in the 18th century. From Klepp, where they boiled the wort for an extended period to concentrate it, we know that they used 1/2 to 3/4 kg hops per barrel of malt. Using a large amount of hops reduced the chance of the beer going sour.

Bog myrtle sometimes replaced hops.

The yeast, which was called kveik, was preserved between brews. With the limited access to grain, Norwegian brewers could not brew continuously like brewers would on the continent. And without refrigeration they were not able to keep a liquid culture alive between brews. Thus, they needed a yeast that could handle drying. All kveik can be dried. The yeast would be collected on a kveikstokk or a ring of straw and hung up to dry. In Suldal they would crush the flakes of yeast after it had dried and keep them in paper bags. At Stjernarøy, they would rub the yeast into the bark of a birch log and let it dry there. When they wanted to use the yeast, they would simply place the log in a bucket of lukewarm juniper extract. At Klepp, they used a kveikstokk. Everyone who brewed, would harvest the yeast, dry it and reuse it. Over and over again, for generations. In the Stavanger region the yeast would always be bottom harvested, whether it was to be used for the next batch of ale or for baking. At Helleland they didn’t even consider the krausen to be yeast, but only referred to it as foam, collected it and threw it out. In central and northern parts of Rogaland, top harvesting was more common.

When the kveik was pitched, the wort was still warm. You should be just able to keep your hand in the wort – then it was at the right temperature. Pitching yeast in hot wort was frowned upon in the period of enlightenment, as they thought it would make the beer particularly strong.

In Heskestad, where they brewed raw ale, they would make sure not to let the yeast work too long or else the beer would be too strong or it might be sour. In Helleland, where they partly boiled the wort, they would let the yeast work for 24 hours when brewing strong ale, but only half that for weak ale. Both of these places are in Eigersund. The focus on fast fermentation is often seen in areas where the teetotallers had a strong influence.

There was a lot of superstition related to brewing – understandably so as they didn’t understand what made wort into ale. There was something magical about it – both the process and the drink itself. in Bjerkreim they would sacrifice a little wort in all four corners of the living room on Christmas eve, and there’s a story about a farmer named Sigbjørn in Heskstad who always sacrificed the first drops of wort. He would poor a little into each corner of the room saying “that’s for them”, and then a little into the fireplace saying “and that’s for Ildgrim”.

The belief in the supernatural was the reason why they’d never use the proper name for things when doing something important like brewing. Andreas Leiro explains, in the book “Skikkar og truer ved ølbryggjing”, that they were unable to abstract the name of something from the thing itself. If they avoided using the real name of something, then that thing was secret, the supernaturals, sometimes called vette, wouldn’t learn of it and would not be able to spoil it for you. It was also important to be very quiet when the ale was fermenting. If the process was disturbed by noises or vibrations then it would stop. If a person who was dying happened to peek into the fermenter at this crucial stage, the process would also stop. Keep this in mind next time you’re brewing – at least if your ambition is to brew the traditional way.

From Karmøy it was said that three things could spoil the beer:

1. If a dead body had been carried across the field that the malt came from
2. If the sack with the crushed malt had not been closed properly and the vette had been able to blow their black magic into it
3. If underworldly creatures lived under your house

Make sure to check for these potential issues before you brew again.

There were also many rituals related to the drinking of ale. Ale was brewed for Christmas and other important events such as marriages and funerals. From Bjerkreim it was said that the corpses weren’t buried until the ale was brewed, and sometimes that took a while. From Klepp there’s this story from 1743 from the farm Nedre Øksnevad where the 80 year old Kari Rasmussdotter had died. Her death came as no surprise, because the attic did not only contain her coffin but also two barrels of ale – no more than what was needed for a proper sending off. The guests drank ale and booze both before and after her body was lowered into the ground, and it all – rather predictably – ended in violence before the night was over.

As soon as the ale was finished, it had to be tasted. They called it oppskåke when all the neighbours came to taste the ale or the brewer carried the fresh brew around to all the nearby farms in order that they might all get a taste. Hospitality was a virtue, but it was also a way to get feedback on your beer, like when current home brewers hand out bottles of their finest to other beer geeks.

If you didn’t consume farmhouse ale in Stavanger, then you were probably drinking German ale. This imported ale was quite bitter as a lot of hops were used to prevent spoilage during the long sea voyage. It was said that the rolling back and forth created a better and stronger ale – pretty much the same as what is being said about the linjeakevitt. The Hanseatic League based in Bergen had reserved the right to all import of ale to Vestlandet and Northern Norway, but that monopoly was challenged when traders from Bremen came to Stavanger and settled here in the 1550s. They sold low cost ale that was both thin and flavourless but so cheap that the Hanse could not compete even though they were exempt from import taxes.

Since there were no restrictions on the sale of ale, there were a lot of bars in Stavanger. The authorities preferred that people drank ale rather than booze – the law from 1756 banning moonshine had been abolished in 1816, just two years after Norway joined the union with Sweden. In 1820, the politicians removed the sales tax on ale completely. An inspiration to current lawmakers?

Part 2 – Enter Tou

In the early 1840s the first Bavarian lager could be had in Stavanger. Unfortunately it wasn’t brewed locally, but at Schous Bryggeri in Christiania (Oslo).

Schous was, when founded, the only brewery in Oslo, and the first Norwegian brewery to attempt a bottom fermented beer. The public were requesting beers that tasted the way the imported beers from Germany did, so Schous had employed a brew master from Denmark in 1839 to teach them how to brew lagers, but it wasn’t until 1842, after several months of exchanging letters, that they got their hands on their – and Norway’s – first shipment of lager yeast from Germany. In the interim, they’d been brewing lagers with ale yeast. Schous was, at this point, ahead of Carlsberg who started selling lagers in 1846 after the owner, Mr Jacobsen, had brought back lager yeast from Bavaria in his own hat. Before then, Carlsberg had attempted to use Weissbier yeast for their lagers.

Lagers, i.e. bottom fermented beers such as Pilsner and the aforementioned Bavarian lager (BJCP: Munich Dunkel), became so popular that they resulted in a dramatic increase in the number of breweries. The introduction of lager yeast was The First Beer Revolution in Norway. Already by 1857, just 81 years after the establishment of Norway’s first brewery, there were 343 breweries in the country. Contemporary cook book author Hanna Winsnes declared that lagers had all but wiped out home brewing, but by 1890 there were just 46 breweries left.

This rapid increase in the number of breweries is comparable to the current, massive growth – The Second Beer Revolution caused by the re-introduction of ale yeast and the emergence of the so-called craft beer. We wonder whether we will also be witnessing a similar collapse?

At this time, Stavanger was a small but wealthy city. The population was 12-13 000, and the huge profits made from fishing and shipping, meant that money was burning holes in many pockets. Still, there was not much industry in the city. A contemporary report briefly mentions the industry by noting that a garment factory had been established and a tannery had been closed.

Meanwhile, in Hillevåg, just south of Stavanger in what was then the Hetland municipal area, the trading house of Køhler owned an industrial complex consisting of a ship yard, several mills, a ropewalk, a tannery, a bakery, a malt house, a distillery, and a brewery. Their grand family residence was also there, and in it’s vast gardens was a stable with 20 horses, 2 of them Arabian, which were looked after by stable masters from Denmark; 100 cows; the largest ox in Stavanger; an aquarium with turtles; and pens with peacocks, parrots, turkeys and guinea fowls. The name Køhler was synonymous with wealth. If someone tried to overcharge you, you might reply “Nei, eg e’kje någen Køhler heller” – “No, I’m not exactly a Køhler.”

The family sold their Hillevaags Munchen Dunkel, called Bayerskøl in Norwegian, from their shop in the Nygaden street in Stavanger, competing with beers from Schous and beers imported from Germany, The Netherlands or Denmark. Hillevaags was Stavanger’s first proper brewery. Exactly when they started brewing is unknown, but it was likely in the late 1830s as a report from 1840 states that there used to be a distillery in Hillevåg, but “this has now been replaced by a considerable brewery, owned by the widow of the trader Køhler in Stavanger”. The brewery employed 8-10 men and produced 24 barrels of beer daily.

Despite the fact that beer was now brewed large scale locally, home brewing was still going strong. In Randaberg, just north of Stavanger, it was common to brew 4 to 6 barrels of ale for a wedding. Another 1 or 2 barrels of booze had to be bought. The weddings normally took place on Thursdays, but the relatives would kick off the party Wednesday night and keep it going until Sunday.

Access to water mills was crucial for factory breweries. There was no electricity – money was only allocated for the first power station as late as 1907 – so without mills, no power, no milled grains and no brewery. In Hillevåg, the mills were fed by a canal leading water from the lake Mosvatnet. Tau (formerly written Tou), across the fjord from Stavanger, was also a good location for mills, as there was a ten meter drop from the Korsvatnet lake to the fjord. This is where Tou Interessentskab, founded in 1855 by seven wealthy businessmen wanting on capitalise on the rapid economic growth, constructed their mills, a malt house and a brewery. The turbine mill was erected in 1856, and by 1858 the first Tou beer was sold. From now on and until modern times, the history of beer in Stavanger is more or less the history of the Tou brewery.

Other famous breweries established around the same time, are Murphy’s in Ireland, McEwan’s in England and E.C. Dahls in Trondheim, Norway. All of them were established in 1856, the year the mill was put to work at Tau.

Norway’s first prohibition movement was founded in Stavanger in 1859 by the Quaker Asbjørn Kloster, and it grew into a nationwide organisation by the 1870s. It kept close ties with the labor movement which was emerging in parallel, but the two had different views on how to reduce alcohol consumption. Where as the prohibition movement naturally wanted to ban alcohol entirely, the labor movement wanted to change the society; it was the poor conditions the working class suffered under that drove them to the bottle.

The Køhler family shut down the brewery by 1866. The brewery workers were drinking too hard. The brewery was turned into a bakery.

Stavanger was struck by a downturn in the 1880s. The important herring fisheries had failed, and the growth in the merchant fleet had stopped. Banks went tits up. In Hillevåg, the Køhler family were bankrupted and their facilities were taken over by the Stavanger municipality and closed down in 1889. The company had been Stavanger’s largest, and their closure sent shockwaves through the city. Wasn’t this company too large to fail?

At Tau, they kept it going. The milling operation wasn’t going well, but the brewery was their bread and butter anyway. 3 new lagering cellars had been constructed in 1877, in a period when Tou produced about 800 000 to 900 000 liters of beer per year, and in 1887 they introduced pasteurisation tanks.

With Hillevaags out of the way, Tou now had a local monopoly on beer production, but had to compete with imported beers and home brewing, which was still legal but in decline. The price war was so hard that a truce had to be negotiated. In 1882 it was agreed that a bottle of beer should cost 0,20 kroner (around £1.25 in today’s money), while a half bottle should cost 0,11 kroner. A factory worker was making less than 50 kroner per month back then, so he could afford about 250 bottles a month if he didn’t pay taxes but spent his entire salary on beer. Check how many bottles of craft beer you could afford if you did the same. (Don’t go running to the corner shop, just do the math.)

Tau was far from any civilisation – it still is – and because the workers lived at the facility with their families, a school had to be built for their children. The Tou factory area became a small society of its own with a school, a grocery shop, the steam boat “Tou”, and the docks. In Stavanger, where the head office was located, the company acquired more and more real estate, but in 1889 the crisis hit Tou. They were unable to pay their bills, went into administration and was put up for sale. A limited company was established to purchase Tou, and 425 000 kroner – around £3 million in today’s money – was raised. 350 000 was spent acquiring Tou, the remainder was spent modernising the mill and the brewery. The daily beer production was around 7000 liter. The mill delivered 350 horsepower, of which 50 went to the brewery.

It was around this time that our government discovered that breweries are ideal for taxation purposes. The tax on malt, which had been just 0,04 kroner per kilo in 1857, increased to 0,37 kroner in 1896. Almost a tenfold increase in just 30 years. In fact, beer produced in Norway was taxed harder than wine imported from Europe. The breweries had to do something to survive, so they formed a union and increased the price on beer, thereby handing the tax bill over to the consumers. Isn’t it always so?

By 1899, there was finally a local competitor to Tou; Stavanger Aktiebryggeri built a brewery in Lervig in East Stavanger. The place is now Tou Scene, the venue for one of Europe’s best beer festivals What’s Brewing, and ØST, the beer bar located in the very room where the brewery workers went to relax and drink their beer.

This was a modern brewery – the plans and drawings were prepared by a German specialist company – and the capacity was 15 to 20 hectolitres with the option to double it though expansion The brewery was doing well, but could not compete financially with Tou who had already written off their equipment over several years. It all came to an end when Tou bought Stavanger Aktiebryggeri in 1907 for 325 000 kroner, thereby re-establishing their monopoly after just 18 years of local competition.

From now on, all new investments and modernisation was concentrated on the Lervig brewery. It made little sense to be pouring money into two breweries.

There were 200 venues licensed to sell beer over the counter in Stavanger in 1890, but by the turn of the century, the local municipality got more and more power over alcohol legislation. So obviously they had to make cuts. The number of licenses was reduced to 129 while the number of bars was set to 16. They also discussed establishing a beer monopoly, but this never happened. But they continued to cut. The number of off-licenses was cut to 10, and then again to 5, while the number of on-licenses was reduced to just 10. Tou fought the cuts bravely, lashing out against the prohibitionists and their supporters in the local newspaper, accusing them of incentivising “smuggling and other illegalities”, thereby turning normal people into criminals. Alcohol regulation is still a contentious topic in Stavanger. Presumably there hasn’t been many changes to the municipality over the years.

In 1905 Tou celebrated their 50th anniversary. 160 guests were invited to the party, among them the local mayors, shareholders, business associates and the press. The mayor of Stavanger, Hans L. Falck, made an appeal:

“Tou is essentially a Stavanger business, and the company has contributed considerably over the years to the city and the region by paying salaries and taxes. Such an enterprise is a good, and thus deserving, not just of our sympathy, but also of our support in its accomplishments.”

“I have, on a previous occasion, permitted myself to say that one should purchase Norwegian goods, but I added, for the benefit of the Stavanger audience: Purchase goods from Stavanger first and foremost, and I repeat those words here because I think they are valid. We must remember that it is good to be able to stand on your own two feet. I propose a toast to Tou, wishing it continued progress and wellbeing, not only for the benefit of the company and its shareholders, but also for the city and the region where it has its business. And, Gentlemen, we toast not with French wine but with Tou beer!”

You could replace ‘Tou’ with the name of any of the four current Stavanger breweries – Lervig, Jåttå, Salikatt or Yeastside – and those words would still ring true. But it is not likely that a current politician would utter them with the same gusto and conviction.

Part 3 – A City at War

Everyone who worked at the brewery at Tau, even the brew master, was fired in 1918.

World War I was ongoing, and although Norway was neutral, there was limited access to grains. A national rationing was introduced. It meant that breweries could only produce Landsøl (low alcohol pilsner type, probably less than 2,5 % alcohol), Maltøl (advertised as a non-alcoholic energy drink), Bjor (low alcohol bock) and Vørterøl (malt beer, Maltzbier in German). This matured Tou’s decision to merge the two breweries at Tau and at Lervig, and to sack everyone at Tau. All brewing took place in Lervig from 1918, whereas the mill and the malt house continued their operations at Tau. The rationing didn’t last that long. By 1919, the breweries were allowed, yet again, to brew Munich Dunkel and Pilsner, and the following year also Bock.

In the interwar period, Stavanger was a dry city. In 1919 67.7% of the population voted for prohibition in a nationwide, advisory referendum. A second referendum was held in 1926, and this time the prohibition movement lost the war over Norway, but won the battle of Stavanger. Stavanger remained dry until 1940, even though prohibition was lifted elsewhere.

Still, the capacity at Tou’s brewery in Lervig was 400 000 halfbottles per week. The eagerness of the city council to cut, as described in part 2, meant that Tou was now the only entity allowed to sell beer in Stavanger – there where no other shops or bars selling alcohol legally. At the same time, there was a lack of decent drinking water. Tou announced their readiness to donate 1 million kroner, around GBP 2.6 million in today’s money, to the construction of improved water infrastructure, on the condition that the council increased the number of off-licenses to 15. This lead to enormous activity. And by that we mean debate. The local newspaper, Stavanger Aftenblad, every moralist’s best friend, wrote:

“A problem with such extensive social magnitude, and the fateful importance of the issue of sobriety to the individual cannot be weighed against the offer of a loan from a brewery.”

So that was the end of that.

In the 1930s, the Norwegian breweries agreed to refrain from a turf war. They divided Norway between them, and sold only in their own home region. This meant that all Norwegians basically grew up with one beer. It strengthened the monopoly of Tau in Rogaland and formed a strong bond of patriotism between the consumers and “their” brewery.

During World War II, the importation of grains came to a halt again. As a consequence, from 1941, breweries in occupied Norway produced only Landsøl and Vørterøl, and the quality was declining. The Nazis demanded an increase in production, and kept the best beer to themselves. Norwegians were left with the poorer quality brews. In the years before the war, the brewery in Lervig had produced around 2.6 million liters per year. By 1940, they produced 3.8 million to keep up with the German thirst. A lot of extra shifts had to be put in, and the wear and tear on the equipment was considerable.

Another referendum on prohibition followed after the war, and finally the good side won. Stavanger was a no longer dry – 3 government run liquor stores (Norway still to this day has government run liquor stores for all alcoholic drinks above 4.7% ABV) were established and 40 shops were granted off-licenses.

Tou’s production facilities were moved to the largely industrial area of Forus, just south of Stavanger, in 1974. By 1987 there were only 15 breweries left in Norway. Tau had merged with CB in Kristiansand, and then with Nora, which meant it was now a subsidiary of Ringnes. Ringnes in turn merged with Pripps of Sweden, and the newly formed company was subsequently bought by Danish giant Carlsberg.

In 1999, the antiquated “Beer Law” of 1912 was finally repealed. The law had made it virtually impossible to home brew. The only exception was if you made your own malt, but hardly anyone did that. The law, in combination with urbanisation, had taken its toll on the old brewing traditions while serving to strengthen the position of the industrial beer. In many regions, home brewing traditions vanished completely. We described these traditions in detail in part 1.

The source of our knowledge of exactly how people brewed at home, is a questionnaire from 1952. Norwegian Ethnological Research sent 103 detailed questions to home brewers all over the country, and their answers are a gold mine of information. A lot of it was compiled by Odd Nordland in his 1969 book ‘Brewing and beer traditions in Norway’ which is almost impossible to get hold of now. We have begged the publisher, Universitetsforlaget, to print a new edition, but they don’t want to. They don’t even want to do it as an ebook, even though second hand copies sell for more than 1000 kroner, and the book is sought after both in Norway and abroad. The Stavanger library has just one copy, and it’s sitting on my desk as I am typing this.

When the Beer Law was repealed, it was because the authorities felt it was no longer “in line with the times”. From 1999 on, Norwegians have been allowed to brew at home as long as the product has less than 22% ABV and is intended for their own consumption only.

The law hadn’t knocked out home brewing – indeed, it is said that at Voss even the chief of police brewed – but the old tradition was on the ropes. Methods, equipment and, not least, kveik, which had survived for generations were gone. Luckily home brewing is now very popular again, but modern DIY-ers tend to brew foreign styles on modern equipment and with different ingredients to those used in the old days. Today, Norbrygg, the Norwegian home brewer’s association, counts more than 400 members from Rogaland.

There was also a second effect of the Beer Law. It meant a shift from taxing the raw material – grains or malt as discussed in part 2 – to taxing the finished product – the beer. This meant that the term ‘beer’ had to clearly defined, and the 1912 definition was:

“By beer we mean any fermented… alcoholic, not distilled drink which has not been brewed with, or has had added to it, anything other than water, malt, hops and yeast”.

This was a Norwegian purity law, completely in line with the Bavarian original from 1516. A law that would last for 82 years! In 1994, Norway became the last country in the world to repeal the purity law, but only after the European Court had declared it a trade barrier conflicting EU laws. The purity law is still followed, voluntarily, by many breweries, but its repeal meant that it was finally legal to import and brew beer with ingredients such as rice, fruit, herbs and berries. We would never have had The Second Beer Revolution if the law had still existed. Thank you, EU! On the other hand, we wouldn’t have had Corona either.

On February 15, 2003, Stavanger Aftenblad published an article headlined “Tou Brewery may be sacrificed”. This was the first time the rumours of the potential closure were aired in public. Carlsberg had done the math and figured out that there was excessive capacity in the Norwegian brewing industry. There were other reasons to feel threatened as well. One reason was the battle against the large grocery chains who wanted to take over beer distribution from the breweries. Another reason was Lidl, the German low cost chain, who was entering the Norwegian market; The breweries feared that the public would prefer cheap, German beer. A third reason was the ongoing political debate concerning the possible abolishment of the return policy for used bottles. It secured the jobs of those working in the bottle sorting departments, and at Forus, all beer was bottled. Canned Tou was tapped at Ringnes’ facility at Gjelleråsen near Oslo.

In the end, it was between the three breweries Tou, E.C. Dahls og Arendals. Carlsberg wanted to keep E.C. Dahls as they had a canning line and cans were taking over from bottles. Stavanger Aftenblad encouraged everyone to only buy Tou in bottles to support their local brewery. The sale of bottled Tou went up 80%, while the sale of canned Tou decreased by 20%. Meanwhile, in bars and pubs around Stavanger, Tou had 90% of the market.

The major of Stavanger, Sevland, grabbed his pen and wrote to Ringnes:

“Tou has, through more than 100 years, been an important company in Stavanger. Tou is a strong brand here in Rogaland and the company is an important part of the region’s focus on the food industry.”

We hope our local politicians still see brewing as a vital part of the brand “Food County Rogaland”. Unfortunately, there’s nothing to indicate that the industry is thought highly of. We’re probably going to need another brewery closure before we hear anything positive from them.

The Tou employees took part in the May 1 procession wearing their coveralls with tape covering the Ringnes logo. Not for the last time were brewery logos hidden behind tape in this city. One of the banners read “No brewery, no city!”. Clearly the view on alcohol had changed dramatically since the days of prohibition. Perhaps brewery employee Per Westby, with 38 years of experience, said it the best:

“A city with any self respect should have a good football team, a cathedral and a brewery.”

Union leader Inge Rønneberg said this about the Carlsberg management:

“These people hardly know where Stavanger is. This provokes me as a Rogalending, not just as a Tou employee. Both in Oslo and in Copenhagen they combine ignorance with arrogance. That’s the worst combination of them all.”

Tou had a profit of 362 million kroner in its final year, but it was located on a property deemed too valuable not to sell. Perhaps the rapid growth of the oil industry at Forus contributed to its closure?

On June 2 it became public knowledge that the board of Ringnes had recommended that Tou should be closed. The approval came two days later. Carlsberg, at the time the world’s fifth largest brewery, shut down the production at Forus. That was the end of the journey for Tou, even tough canned Tou Pilsner is still produced in Oslo.

But we had not yet come full circle. In 2003, the same year Tou was closed, Lervig Aktiebryggeri was founded as a protest against the closure of Tou and the relocation of Tou Pilsner. Since 2005, Lervig have produced some of the world’s best beers where Stavanger’s first brewery was located – in Hillevåg.

This ends our series about the history of beer in Stavanger. If we should take anything away from this story, it is how essential it is that we care for our local breweries and brewing traditions, as well as the restaurants, bars, and shops that sell our local beer. This is our identity. Our history. Our cultural heritage. If we don’t care for it, it goes away. So head out and buy a beer from your local brewery – whether it’s in Lervig, or in Skudenes or in Egersund. Cheers to the brewery workers, cheers to the women who brewed at home in the 1500s, and cheers to those who uphold our traditions today!