Stavangers ølhistorie fra 1503 til 2003. Del 2: Tou vokser frem

På 1840-tallet kom det første norske bayerølet til Stavanger. Dessverre var det ikke brygget lokalt men hos Schous Bryggeri, som ved oppstarten var det eneste bryggeriet i Oslo.

Det var også det første norske bryggeriet som forsøkte seg på undergjæret øl. Allmenheten etterspurte øl som smakte slik det importerte ølet fra Tyskland smakte, så Schous hadde ansatt en bryggerimester fra Danmark i 1839 for å lære dem å brygge bayersk øl, men det var først i 1842, etter flere måneder med brevveksling, at de mottok sin, og Norges, første forsendelse med lagergjær fra Tyskland. I mellomtiden hadde de brygget sitt bayerøl med alegjær. Schous var faktisk før Carlsberg som først i 1846 solgte ekte bayersk øl etter at bryggerimester Jacobsen hadde fraktet lagergjær hjem fra Bayern i sin egen hatt. De hadde lenge forsøkt å brygge bayer med Weissbier-gjær.

Lagerøl – altså undergjæret øl som pils og bayer (eller Münchener Dunkel i Norbryggs klassifisering) – var så populært at det førte til en eksplosjon i antall bryggerier. Innføringen av lagergjær var Den Første Ølrevolusjonen i Norge. Allerede i 1857, kun 81 år etter at Norge fikk sitt første bryggeri, var det 343 bryggerier i Norge. Kokebokforfatteren Hanna Winsnes slo i 1848 fast at lagerølet nærmest hadde fortrengt all hjemmebrygging, men i 1890 var det bare 46 bryggerier igjen.

Den hurtige oppblomstringen kan sammenliknes med nåtidens massive økning i antall bryggerier som følge av Den Andre Ølrevolusjonen – reintroduksjonen av alegjær og fremveksten av det såkalte craft beer. Mon tro om vi får oppleve den samme kollapsen også?

Stavanger var på denne tiden en rik, liten by. Folketallet var 12-13 000, og enorme fortjenester fra fiske og skipsfart gjorde at pengene satt løst. Industri var det derimot lite av. I amtmannens rapport for 1856-1860 står det kort om industrien i byen at en tøyfabrikk er anlagt og et garveri er nedlagt.

En liten digresjon: På 1870-tallet ble jernbanen mellom Stavanger og Egersund ferdigstilt. I boken ´Stavanger by i det 19de aarhundrede´ står det:

“Dette Vestlandets første Jernbaneanlæg, som i Sekstiaarene affødte en voldsom Avispolemikk med Hensyn til Linjevalg, Distriktsbidrag, Rentabilitet etc., havde sine beste Talsmænd innen Stavangers Handelsverden.”

Som i dag presset private krefter frem løsninger, mens politikerne bare debatterte dem. Det er lett å trekke paralleller til dagens avisdebatter omkring ny trase for E39 sørover. Eller bybane versus bussvei versus monorail. Eller en hvilken som helst infrastrukturutbygging i regionen. Digresjon slutt.

I Hillevåg, som på denne tiden tilhørte Hetland kommune, hadde handelshuset Køhler et industrikompleks med skipsbyggeri, flere vannmøller, reperbane, garveri, dampbakeriet hvor begrepet Hillevågsskjevå oppstod, brenneri, malteri, og et bryggeri for bayerøl. Dagens Frida Hansens hus er Køhler-familiens gamle herskapshus fra 1833. I hagen hadde familien et fjøs med 100 melkekyr, og en stall med tjue hester – to av dem ekte arabere – som ble passet på av danske stallmestere. De hadde også Stavangers største okse, et akvarium med skilpadder, og innhengninger med påfugler, papegøyer, kalkuner og perlehøns. Navnet Køhler var synonymt med rikdom. Når ens øknomiske yteevne ble overvurdert, sa en gjerne n”Nei, eg e’kje någen Køhler heller.”

Familien solgte Hillevaags Bayerskøl fra sitt utsalg i Nygaden i sterk konkurranse med Schous og importert øl fra Tyskland, Nederland og Danmark. Hillevaags var Stavangers første ordentlige bryggeri. Nøyaktig når de startet med brygging er usikkert. Det var nok mot slutten av 1830-tallet fordi amtmannens rapport fra 1840 sier at det i Hillevåg

“har vært et stort Brændevinsbrænderi, der dog nu ikke drives mere, da det i dets Sted er opprettet et betydeligt Ølbryggeri, alt tilhørende Kjøbmand Köhlers Enke i Stavanger”.

I bryggeriet jobbet 8-10 mann og det fortelles at de produserte 24 tønner øl hver dag.

Til tross for at det nå ble brygget øl i relativt stor skala, var hjemmebryggingen fortsatt viktig. I boken ‘Randaberg Herred 1837-1937’ fortelles det at man pleide å brygge 4 til 6 tønner øl til bryllup, og så kjøpte man i tillegg inn 1 eller 2 tønner brennevin. Bryllupene fant som regel sted på torsdager, men den nærmeste slekta dro i gang festen allerede onsdag kveld og holdt den gående helt til søndag.

For fabrikkbryggingen var tilgangen på vannmøller avgjørende. Elektrisitetsverk ble det først bevilget penger til i 1907. Uten møller, intet malt korn, og intet bryggeri. I Hillevåg fikk møllene vann via kanaler fra Mosvatnet. Forholdene lå også godt til rette for møller på Tau der det var hele 10 meter fall fra Korsvatnet til fjorden. En ikke ubetydelig høydeforskjell for dem som er oppvokst på Jæren. Derfor var det på Tau at Tou Interessentskab, stiftet i 1855 av syv fremstående forretningsmenn som ønsket å kapitalisere på byens raske vekst, konstruerte sine møller med tilhørende malteri og bryggeri. Turbinmøllen stod ferdig i 1856, og allerede i 1858 kom det første Tou-øl for salg. Fra nå av og frem til moderne tid, er ølets historie i Stavanger stort sett ensbetydende med Tous historie.

Aksjekapitalen i det nystartede selskapet var 100 000 specidaler. Til sammenligning hadde Det Stavangerske Dampskibsselskab ved sin oppstart et mål om å innhente 15 – 20 000 specidaler. Å bygge ut anlegget på Tau, bestående av Tou Mølle og Tou Brug, var altså et veldig kapitalintensivt prosjekt.

Andre kjente bryggerier som ble opprettet på samme tid er Murphy’s i Irland, McEwan’s i England og E.C. Dahls i Trondheim. Alle ble grunnlagt i 1856, det året møllen var klar til bruk på Tau.

I 1859 ble Norges første totalavholdsforening grunnlagt i Stavanger av kvekeren Asbjørn Kloster. Dette vokste til en landsdekkene folkebevegelse på 1870-tallet. Det var nære forbindelser mellom avholdsbevegelsen og arbeiderbevegelsen som vokste frem på samme tid, men de to hadde svært forskjellig syn på hvordan målet om redusert alkoholforbruk kunne oppnås. Der avholdsbevegelsen ville avskaffe alkohol, ville arbeiderbevegelsen endre de politiske forholdene i landet; Det var de kummerlige levekårene som gjorde at arbeiderklassen tok til flasken.

Hos familien Køhler ble bryggingen avsluttet allerede i 1866. I følge boken ‘Træk av Hetlands historie 1814-1914’ var det på grunn av “overdrevent drikkeri blandt bryggeriarbeiderne“. Bryggeriet ble gjort om til bakeri.

Stavanger ble rammet av krise i 1880-årene. Sildefisket var slått feil, veksten av byens handelsflåte var kulminert, og banker ble slått konkurs. Handelskrisen var et faktum. I Hillevåg gikk Køhler-familien konkurs og anlegget ble overtatt av Stavanger kommune.  All drift ble stanset i 1889. Selskapet hadde vært Stavangers desidert største bedrift, og det største rederiet, på 1850-tallet. Konkursen sendte sjokkbølger gjennom byen; Dette var da et selskap som var for stort til å feile?

På Tau holdt man stand. Mølledriften gikk ikke godt, men det var uansett ølet som var hovedinntektskilden. 3 nye ølkjellere var blitt bygget i 1877, i en periode hvor Tou produserte ca 800 000 til 900 000 liter øl per år, og i 1887 ble det installert trekummer for “deri at pastorere øl”.

Etter at Hillevaags var forsvunnet, hadde Tou monopol på ølproduksjon i Stavanger men måtte konkurrere med øl utenbys fra, og til en viss grad med hjemmebrygging som fortsatt var tillatt men ikke lenger like utbredt. Så hard var priskrigen at man i 1882 hadde fremforhandlet en salgsoverenskomst. Ikke den siste man skulle avtale her i landet. I den står det at øl skulle selges for 20 øre for en helflaske (tilsvarende ca 13 kroner i dag) og 11 øre for en halvflaske. En industriarbeiders månedslønn var ca 50 kroner på 1880-tallet. Det vil si at om han ikke betalte skatt men brukte hele lønnen på øl, hadde han råd til 250 helflasker. Sjekk hvor mange helflasker craft beer du får på polet dersom du bruker hele din månedslønn der. Altså – regn på det, ikke løp og kjøp.

Som i dag, var det langt fra Tau til sivilisasjonen, og siden arbeiderne bodde på anlegget sammen med familiene sine, måtte man etablere en egen skole der. Anlegget på Tau ble sitt eget lille samfunn med skole, landhandleri, dampskipet “Tou” og bryggen, og i Stavanger kjøpte Interessentskabet opp mer og mer av byen. Hovedkontoret lå i Nedre Holmegate. Der lå også tre av deres pakkhus.

I 1889 rammet krisen også Tou Interessentskab. Selskapet kunne ikke lenger betale for seg, og ble lagt ut for salg. Selskapets verdier ble estimert til 514 00 kroner, tilsvarende 38 millioner kroner i dag. Administrasjonen etablerte et aksjeselskap for å ta over driften.

I prospektet er bryggeriet beskrevet slik: “Bryggeri med komplet og tidsmæssig indredet Malteri, Gjærkjeldere og Lagerkjeldere, samtlige av Mur og hvælvede. Til Bryggeriet og Malteriet hører en Turbin. Med Bryggeriet er sammenhængende tvende 3 Etages Pakhuse til Søen. 7000 Liter Øl brygges i 12 timer. Kjelderrum for 1 200 000 Liter aarlig. Let Adgang til utvidelse og rigelig Overflod af Vandkraft.”

Aksjekapitalen ble satt til 400 000 kroner; 350 000 for å kjøpe bedriften og 50 000 til driftsmidler. Det ble så populært å delta, at aksjene ble overtegnet og ny aksjekapital ble satt til 425 000 kroner, ca 31,5 millioner med dagens kurs, og dermed var Aktieselskabet Tou opprettet. Driftsmidlene ble brukt til å modernisere både møllen og bryggeriet.

Det var på denne tiden at myndighetene oppdaget at brygging er velegnet til beskatning. Maltavgiften, som hadde vært på 4 øre per kilo i 1857, økte til 37 øre i 1896. Nesten en tidobling på 30 år! Øl produsert i Norge var høyere beskattet enn vin importert fra utlandet. Bryggeriene måtte gjøre noe for å overleve. De gikk sammen om å starte Norsk Bryggeriforening (fra 1901 Den norske Bryggeriforening) i 1894. Deretter satte de opp prisen på øl for å kompensere for de økte skatteutgiftene. Det er alltid forbrukerne som ender opp med regningen.

I 1899 kom det endelig en lokal konkurrent til Tou; Stavanger Aktiebryggeri oppførte et bryggeri i Lervig – det som nå er Tou Scene, hjemmet til What’s Brewing og ØST, som ligger i den gamle velferdsstuen til bryggeriarbeiderne. Bryggeriet var moderne – plan og tegninger ble levert fra et spesialfirma i Tyskland og kapasiteten var 15 til 20 000 hektoliter med mulighet til å bygge ut til det dobbelte. Bryggeriet gikk godt, men kunne ikke konkurrere finansielt med Tou som hadde nedskrevet sitt anlegg over flere år. Tou kjøpte da like så godt Stavanger Aktiebryggeri i 1907 for 325 000 kroner, og dermed hadde de monopol igjen etter bare 18 år med lokal konkurranse.

Etter sammenslåingen ble nyinvesteringer og modernisering konsentrert om anlegget i Lervig, mens bryggeriet på Tau kom i andre rekke. Man forstod nok at det var lite rasjonalt å opprettholde to bryggerier.

Det var hele 200 utsalgssteder for øl i Stavanger i 1890, men utover 1900-tallet fikk kommunestyret mer og mer innflytelse over alkoholpolitikken.  Da skulle det selvsagt kuttes. Antallet utsalgssteder ble redusert til 129, mens antallet skjenkesteder ble satt til 16, hvorav 6 bare hadde begrenset bevilling. Det ble også diskutert å etablere et ølmonopol, men dette ble ikke gjennomført. Derimot reduserte man antallet skjenkesteder på nytt – først til 10, som kun fikk selge øl, og senere til 5 – mens antallet utsalgssteder ble dramatisk redusert til kun 10. Tou, med Bryggeriforeningen i ryggen, kjempet i mot, og i en avisartikkel i 1907 skriver de:

“totalisterne og deres tilhængere i Stavanger holder paa at indskrænke alt hva de kan, og forsimpler denne handel paa en saadan maate, at retskafne folk, som i en eller anden form har nogen befatning enten i kjøb eller salg med øl og vin at gjøre, formelig tvinges til smuglere og ulovlighed. Alt sammen for at fremme edruelighæden.”

Det er en debatt vi lett kjenner oss igjen i. Formodentlig har det ikke være mange utskiftinger i kommunestyret siden den gang.

I 1905 feiret Tou 50-årsjubileum for opprettelsen av Tou Brug. Invitert til festen var 160 gjester. Ordførerne fra Stavanger og Strand, aksjonærer, forretningsforbindelser og pressen var inkludert. Stavangers ordfører, Hans L. Falck, kom i sin tale med en meget god appell:

“Tou er i ganske særlig grad et stavangersk foretagende, og mange er de penger som selskapet i årenes løp nedlegger i byen og distriktet i form av arbeidspenger og skatter. En slik bedrift er et gode, og derfor fortjener den ikke bare vår sympati, men den fortjener også å støttes i sin gjerning.

Jeg har ved en tidligere anledning tillatt meg å uttale at man bør kjøpe norske varer, men jeg tilføyde til Stavangers publikum: Kjøp Stavangers varer først og fremst, og jeg gjentar disse ordene her, for jeg anser dem for berettiget. Vi skal huske på, at det er godt å stå på egne ben. Jeg foreslår en skål for Aktieselskabet Tou, ønsker det fortsatt fremgang og trivsel, ikke alene til gavn for det selv og dets aksjonærer, men også for den by og det distrikt hvor det virker. Og denne skål, mine herrer, drikker vi ikke i fransk vin men i Tou øl.”

Bytt ut Tou med Lervig, Jåttå, Salikatt eller Yeastside, og disse ordene kunne vært skrevet i dag, men det er lite trolig at en dagens politiker ville uttalt dem med samme entusiasme og overbevisning.

 

Som alltid, hører vi gjerne fra dere. Send oss kommentarer, ris og ros.

Del 3, som slippes om en uke, vil ta for seg tiden frem til 2003. I denne perioden var det fire kriger: første og andre verdenskrig, krigen mot avholdsfolket, og den langt mer alvorlige krigen mot Carlsberg. Følg med!

 

KILDER: Se Del 1