LERVIG del 1 – Anders

Anders Heide Kleinstrup, LERVIGs danske sjef, gir oss et innblikk i hvordan det er i kulissene på LERVIG og om hvordan det er å lede Norges, og et av verdens, beste bryggeri.

Gourmet Bryggeriet
Jeg startet på Gourmet Bryggeriet i Roskilde i 2007. Tidligere hadde jeg arbeidet i hæren som offiser, men kom nå rett fra universitetet hvor jeg hadde studert næringsøkonomi. Hos GB jobbet jeg først med salg til HoReCa. Det handlet om å laste opp bilen med samples og kjøre rundt. Vi måtte sparke dørene inn fordi ingen kjente til GB.

GB, som var et av de tidligste spesialbryggeriene i Danmark, utviklet seg svært fort. Det var på grunn av kvaliteten, men også fordi det var en aggressiv drive der. Vi ville raskt opp i volum og markedsandeler. Det var forholdsvis kommersielt, men med fokus på kvalitet. Alt var basert på et øl og mat-konsept. Så kjøpte GB aksjemajoriteten i Ølfabrikken som hadde problemer med driften og trengte penger. Vi flyttet produksjonen ned til oss i GB, der Mike Murphy jobbet.

Bilde: Stefan Schaufelberger

Ølfabrikken var et meget bra merke, men med et annet konsept enn GB. Mens GB var fine dining var Ølfabrikken rock & roll. De var tidlig ute med boks – de lanserte den den gang verdensberømte Ølfabrikken Porter på boks – og hadde gode avtaler med detaljmarkedet slik at de kunne omsett store volum. Et år TV-sponset de Tour De France i Danmark og solgte 400 000 boksøl i uken. Etter hvert måtte deler av produksjonen settes ut, til Fuglsang og Harboe.

Harboe var veldig interessert i oss fordi de manglet et premium-merke. Det endte med oppkjøp, men da all produksjonen ble samlet på ett sted sank kvaliteten. Da forsvant Mike til LERVIG. Det var i 2010. Selv ble jeg værende til 2012 da jeg begynte hos Nørrebro. Da var jeg omtrent siste mann ut døren.

Nørrebro Bryghus
Nørrebro hadde startet som brew pub, men etter hvert hadde det også blitt produksjonsbryggeri, og det skulle jeg stå for. Jeg begynte som salgsdirektør, men ble administrerende direktør innen et år. Totalt var jeg der i fire år. Det var et kjent merke med klassiske utseende, stringent designede flasker. Shaun Hill var deres brygger. Han brygget på Nørrebro, på brew puben, mens Mike brygget på GB. Anders Kissmeyer var bakmannen på Nørrebro, men det var Shaun som brygget. Man ante ikke hvilke kvaliteter man hadde, men Mike og Shaun hang jo mye sammen. Så forlot Shaun Nørrebro og ble verdens beste brygger. Han dro hjem og startet Hill Farmstead. Jeg tror alle var litt sånn: «Nu? Var det ham vi havde?». Det var før jeg startet der, men jeg tenker det var en wakeup call.

Da vi endelig kom i en posisjon hvor vi tjente penger, var eierne fornøyde. Nå skulle det ikke investeres mer. Nå skulle investeringene tjenes tilbake og det skulle brygges volum, eksternt om nødvendig. Det betydde status quo, og er det noe som ikke er interessant for meg så er det status quo.

LERVIG
Så ble jeg oppringt av LERVIG. Jeg vet ikke hvordan prosessen hadde vært, men det hjalp nok at jeg kjente Mike og hadde holdt kontakten med ham. Jeg liker jo Mike helt vilt. Han er en crazy magiker, men han er også en sånn man må ha på et bryggeri om det skal bli til noe  – nettopp fordi han har den villskapen. Jeg visste hva jeg gikk til med Mike, så jeg var ikke nervøs for jobben. Jeg visste at det handlet om å gi Mike de optimale rammene, så ville han få det til å skje, om du skjønner.

Nå har jeg vært her i to år. Jeg begynte i februar i 2016 og pendlet de første tre månedene. Jeg hadde kjæreste – nå kone – nyfødte tvillinger og en hund. Det var opp med første fly mandag, og ned med siste fly torsdag, og det fungerte godt inntil jeg fant ut av Stavanger og hvor jeg ville bo og slikt.

Danmark og Norge er tett på hverandre, men det er veldig ulikt. På alle områder – hvordan man gjør ting, prosesser… Spesielt når alkohol er i bildet. Alkohollovgivning… Man kommer fra liberale Danmark hvor alt er tillatt og hvor staten tror på individet, på at individet kan kontrollere seg. Så kommer man til Norge hvor staten ønsker å kontrollere individet ellers går alt løpsk. Det er en helt forskjellig grunnleggende holdning som jeg ikke kan relatere meg til. Den gjør meg irritert og jeg blir ofte forbannet, men det lærer man seg å finne ut av. Man lærer å sno seg, men det er veldig vanskelig å finne ut av. Ting er tillatt i Oslo som ikke er tillatt i Stavanger – og omvendt. Når det nasjonale regelsett fortolkes regionalt, så er det vanskelig å være bryggeri. Det er nok derfor LERVIG har så stor andel eksport, for man har ikke vært dyktig nok til å navigere i disse systemene. Man har forsøkt noe og fått et slag over fingrene. Da trekker man fingrene tilbake og tenker «Fuck you, vi trenger ikke dette». Dette har vi jobbet mye med. Siden vi er her i Stavanger, og er et norsk bryggeri, skal vårt største marked være Norge.

LERVIG hadde allerede vært gjennom en turnaround og leverte positive tall i 2015. Grunnen til at de ville ha meg inn, var nok at de manglet litt struktur og langsiktige planer. Og endringsvilje.

Jeg tar gjerne beslutninger. Jeg tar noen ganger gale beslutninger, men det er viktigere å ta en beslutning enn å ikke gjøre det for ellers blir du aldri klokere. Det var litt det som manglet. I Mike har du en maskin som bare vil opp og frem, men det var samtidig en tilbakeholdenhet her. Det var nok fordi de hadde hatt røde tall i mange år. De måtte passe på hva de gjorde fordi det er dyrt å gjøre feil. De hadde allerede snudd det fra produksjon av industriell pilsner, som bryggeriet var satt opp for, til produksjon av spesialøl. Nå manglet bare det siste push for å få strukturert organisasjonen og produksjonen og strategiene. Det har vi lyktes noenlunde med nå.

Vi har et styre som er veldig tett på, og det er bra. Jeg behøver allikevel ikke spørre om lov til alt. Det er frie tøyler, men styret er der når man trenger dem. Jeg tror ikke noen har bedre eiere enn LERVIG. Tenk på alle pengene de har spyttet i bryggeriet selv om det aldri har sett ut til at det skulle bli til noe. De har alltid hatt troen på at om en laget den rette kvalitet, så skulle det nok gå. Det har vist seg å være sant.

Det som trigget meg, og som trigget Mike i sin tid, er når man kommer inn i bryggeriet og ser at det er gjort en enorm grunninvestering her. Det gjør at vi kan vokse uten å trenge de helt store nyinvesteringene. Her ble det bygget for å brygge volumpils. Et 250hl brygghus som det vi har er jo egentlig alt for stort for oss. Et 100hl brygghus hadde passet bedre til det vi brygger. Brygghuset ser ut som et monument, og det imponerer alle bryggerne som kommer hit. Mike forteller at da han skulle brygge på det første gang, så hadde han dødsangst for å gjøre feil. Det er 25 000 liter øl! Men størrelsen gir deg en motor og muskel til å vokse.

Utfordringen alle steder hvor Mike og jeg har jobbet var at vi gikk tom for bryggekapasitet eller tappekapasitet. Skal man endre det, så må man også endre tankene. Det blir en dominoeffekt. Her har man satt et monster inn fra dag en, og det gir oss enorme muligheter. Mike var litt sånn «If I’d had this back in Denmark….» Når du blir tvunget til å brygge eksternt, så ender du opp med en annen smak på ølet. Ethvert bryggeri har sin «house flavour» som du mister. Alle steder der vi har brygget før, har vi blitt tvunget til å brygge eksternt og da glipper kvaliteten litt og så mister man verdi. Alt vi trenger å gjøre for å øke kapasiteten vår, er å sette inn flere tanker. Det er store kostnader det og, men det er minimalt i forhold til å bygge om brygghuset.

Planer
Vi kunne, om vi hadde hatt tanker til det, brygge 30 millioner liter i året her. Nå brygger vi 2 millioner. Snart setter vi inn nye tanker og øker det til 3.5 – 4 millioner.

Nå har vi også kjøpt ny boksefyller som kan tappe 15 000 0.33 bokser i timen. Det er ikke kapasiteten eller hastigheten som er det viktigste for oss – det er å begrense oksygenopptaket. Vi satser på humlefokuserte øl og da kan vi ikke ha utstyr som begrenser holdbarhetstiden på ølet fordi det noen dager tillater større oksygenopptak enn andre. Vi må ha det beste utstyret. Det er en kjempeinvestering, men styret sa bare «Det gjør vi!». Den nye kommer i begynnelsen av juni.

2018 blir et år hvor det norske markedet vil få massivt fokus. Vi har nesten 40% eksport nå. Det er ikke for mye, men det er mye. På et tidspunkt blir det dumt å ligge i Norge hvis man skal sende alt øl ut av landet. Det er ikke det beste sted i verden å brygge øl. Vi har svært godt vann og det nyter vi daglig. Her er også god luft og gode mennesker, men logistisk blir det vanskelig. Det første jeg lærte da jeg kom hit, var at logistikk er noe helt annet her enn i Danmark hvor du kan nå ethvert sted på tre og en halv time.

Når 2018 skal bli året vi satser ordentlig på det norske markedet betyr det flere butikkøl, men det betyr også at vi ansetter flere. Dustin Zimmerman, som jobbet som brygger hos oss, har flyttet til Trøndelag og forfølger drømmen sin om å starte et destilleri. Han har nå fått ansvaret for salg i Trondheimsområdet. Vi har ansatt en brygger som erstatning for Dustin. Hun heter Xuan Peng, har bryggerutdannelsen sin fra København og har jobbet ved Warpigs og White Labs. Hun er også vår kvalitetsansvarlige.

Vi fikk masse jobbsøknader fra USA og andre steder, men vi følte det var nok utlendinger her nå. Vi ville gjerne ansette en lokal. Det er litt rart å være i Stavanger og nesten bare ha utlendinger i staben og samtidig sende alt ølet ut av landet. Så vi har ansatt Torgeir Marvik som skal jobbe i produksjonen. Vi har investert mye i å bygge opp laboratoriet for å ha full kontroll over kvaliteten.

I tillegg ansetter vi to nye selgere, blant annet en som skal ha ansvaret for Oslo.

Butikkmarkedet er det enorm kamp om. Jeg tror det er 250 bryggerier i Norge nå, og alle vil selge sin øl hos Coop, Norgesgruppen og REMA og disse har begrenset hylleplass, så det er et krevende markedet å være i. Derfor satser vi også på salg til barer og restauranter. Vi vil veldig gjerne lage produkter til supermarkedene, og det gjør vi nå med Easy, en dobbelthumlet pale ale som vi slipper denne uken. Det første stedet en kan få tak i den er på vår Can-teen på torsdag.

Med Easy har vi satt som krav at den SKAL stå på kjøl i butikkene. Den skal ikke innom grossistlageret, for da blir den gjerne stående en måned. Så den går herfra til Tine og så ut med melken. I butikkene er det ikke krav til lagringstemperatur på øl, men vi må ha full kontroll over kvaliteten. Hvis en kunde smaker en øl fra Lervig for første gang og den smaker drit fordi den har stått for lenge på feil temperatur, så skriver han til oss. Og så drikker han kanskje ikke Lervig igjen.

At vi nå har vårt eget utsalg, Can-teen, betyr at vi har full kontroll over kvaliteten, men også at vi kan ha en dialog med kundene. Vi merker at vi får flere og flere lokale tilhengere. Det er herlig, fordi LERVIG har kjempet for å overbevise kundene siden de kom med Ein Te. Den smakte kanskje ikke så godt, så det var ikke så lett å bestille Ein Te når en kanskje ikke ville ha ein te. Så falt LERVIG litt ut mens kundene vendte tilbake til Ringnes, et merke jeg aldri hadde hørt om før jeg kom til Norge, men nå kommer de tilbake igjen. Det handler om at vi kommuniserer kvalitet og at kundene etterspør det.

Nå leverer vi varene igjen og kundene finner ut at det smaker bra. Vi hører fortsatt at pilsneren vår ikke smaker godt. Når vi så spør dem om når de smakte den sist, så var det kanskje i 2006 da den var en helt annen øl.

Bekhuskaien
Vi må flytte fra Hillevåg, og vi ønsker ikke en usexy kloss på Forus. Vi ønsker noe uformelt som det skal være behagelig å besøke.

Vi tenker ikke at kommunen har sagt at det bare er tinghuset som skal ligge på Bekhuskaien. Slik vi tolker dem, har de sagt at tinghuset OGSÅ skal ligge på Bekhuskaien. Man kan si mye om det valget som er tatt, men det er dette politikerne har bestemt.

Sentrumsplanen skal snart gjennom sin siste behandling. Vi jobber nå med å tilpasse oss tinghuset som nabo samt de kravene som pålegges et bryggeri. Det blir et annerledes konsept, men det trenger ikke nødvendigvis å bli dårligere. Bekhuskaien skal etter planen utvides og tilrettelegges for flerbruk og på nabokaien håper politikerne å få Hurtigruten, så planen er å bygge den ut også så den blir 400 meter lang.

Stavanger – ølhovedstad?
Jeg har fulgt med på debatten, men hva er en ølhovedstad? Jeg har ikke noe til overs for slike interne landskamper, men det er veldig bra at Stavanger som by og region satser på øl- og matkvalitet generelt. Får vi til dette på Bekhuskaien, vil vi bidra til å styrke turismen til Stavanger. Vi har ikke fått en eneste negativ bemerkning på planene våre.

Ølene
Da Mike brygget Lucky Jack for første gang, så var det for å få et alternativ til pilsneren. Nå er det lett å merke det, men den gang var det ikke mange som mente at det var en lettdrikkelig øl. Det skulle være et enkelt steg å ta fra pilsneren, men da styret smakte den første gang, så var den udrikkelig bitter. Om man aldri har smakt noe annet en pils, så… «Hvor mye har du laget av dette, Mike?» 50 000 liter. Og den gang solgte man kanskje 400 000 liter i året!

Prosessen med å designe en ny øl er veldig gøy. Noen ganger er det en svært kort prosess og andre ganger tar det lang tid. Som regel går det veldig raskt. Man når nesten ikke å få etikett på: «I brewed this, by the way. We’ll release it next week».

Det går 24/7 på Messenger. Om noen er ute et sted og kommer over en ny smak eller fanger opp en trend eller får en navneidé, så er vi i gang. Plutselig står man der med et produkt. Det er hele tiden utvikling.

Collabs er også ekstremt viktige fordi vi lærer av å brygge med andre og så skaper man noe nytt fordi collabs skal ha litt ekstra. Det å samarbeide med andre bryggere er noe vi gjør hele tiden. Vi er ute på festivaler hver helg og der treffer vi det jeg kaller superligaen innen brygging. Vi henger med dem, går ut og spiser med dem og prater øl. Men collab-ølene dør fort, så Zipper er død og Sippin’ Into Darkness er sannsynligvis også død. Vi må ikke gå i stå. Vi må ikke hvile på våre laurbær.

Vi kommer med mange nye øl i 2018. Blant annet riktig mange collabs. I 2017 kom vi med omtrent 35 nye produkt og det blir vel omtrent det samme i år.

Vi likte godt Acid Crush – blandingen av Lambic og Tasty Juice. Vi har lyst til å gjøre mere av det. Nå ser vi på om vi selv kan dyrke opp disse kulturene slik at vi ikke er avhengige av å få inn Lambic. Så vil vi gjerne bruke krydder. Vi har kjøpt en ny hopgun som ikke skal brukes til humler men til krydder som eksempelvis kaffe og tonkabønner. Apropos det, så brygget vi en spesialutgave av 3 Bean Stout sammen med Warpigs da vi var på Mikkeller Beer Celebration i fjor. Den har ligget på fat i København frem til nå, men slippes snart.

Branding
Vi har også fått gjort noe med brandingen. Nå har vi blitt kvitt det gamle designet som var mye basert på stjernen. Vi har fortsatt det «hvite slagskipet» – pilsneren – som vi selger riktig mye av, men ellers har vi endret designet. Vår designer er danske Nanna Guldbæk som til sommer avslutter sitt Bachelor of Arts studie i Industrial and Product Design. Det startet i det stille, men nå har hun tatt helt over. De tradisjonelle designbyråene har ikke fleksibilitet til å henge med. Det nytter ikke om de har ledig kapasitet først om to uker. Vi trenger en designer som er like kreativ som oss. Nanna treffer også mye bedre fordi hun selv er øldrikker og har jobbet som bartender på Mikkeller bar. Når vi sier stout, så vet hun hva det går i. I tillegg har hun en distinkt strek. Den eneste etiketten hun har laget som ikke er veldig henne, er Lucky Jack Extra Hard hvor hun bare endret på fiskeren slik at han står i en kampstilling. Det var forøvrig en øl vi hadde store forventninger til, men den selger ikke så godt på Vinmonopolet som vi hadde håpet på selv om den er godt priset. Men vi gir den ikke opp og har fått en stor bestilling fra Danmark.

Når du får en av våre bokser i hånden nå, så ser den lekker ut. Og når du tar på den så kjenner du teksturen i etiketten. Så åpner du den og så lukter den godt. Og så smaker du på den og så smaker den fanden meg også godt! Slik blir det en god opplevelse.

At boksene ikke lenger kommer med ferdigtrykk gir oss også mye større fleksibilitet. Jeg har nettopp signert bestillingen av en ny etikettmasking som vil passe til vår nye boksfyller. Da blir det mye mindre manuelt arbeid.

Kill your darlings
Hvis vi ikke selv gidder å drikke en øl, så brygger vi den heller ikke – uansett hvordan den selger. Det er et tegn på at vår smak har flyttet seg, og da har kjærligheten forsvunnet og vi kan ikke lenger brygge den.

Fat Earl er død. Vi har sluttet å produsere den. I supermarkedene får vi ikke mer plass, så skal vi inn med et nytt produkt, så må vi fjerne et annet. Så vi tar ut en rekke med Lucky Jack og setter inn en med Fat Earl. Det eneste vi oppnår er å kannibalisere våre egne produkt. Vi får ikke noe nyskaping eller noe merverdi ut av det, men kompleksiteten i produksjonen stiger. Så det er krevende å lage nye produkt. Det kan bli en dødsspiral. Når konsulenten kommer i butikken og ser at Lucky Jack er solgt ut mens det fortsatt står Fat Earl igjen, så tenker han at om jeg bytter ut disse med Lucky Jack så selger jeg enda mer.

Prisene
Et av våre problem er at vi har vært lavt priset i butikkene. De andre bryggeriene ligger 5-6 kroner over oss per boks. Vi har økt prisene nå, men ikke mye på dagligvare. Det er stort sett avgiftsøkning som står for prisstigningen der. Snart kommer det også ny pant som gjør det dyrere å kjøpe boksøl.

Generelt har vi vært alt for lavt priset. Lervig startet med det «hvite missilet», og når du begynner som en lokal pilsnerprodusent som har som ambisjon å ta det lokale pilsnermarkedet, så må du legge deg på en pris som kan konkurrere med andres pilsnere. Derfor kom Lervig ut på markedet med lave priser. Og når man så kom med Lucky Jack og skulle sette den ved siden av pilsneren i butikkhyllen, så ble den også lavt priset.

Noen øl har blitt hevet veldig kraftig i pris. Årsaken var at vi følte vi satt her som idioter. Når vi slipper vår Barley Wine og folk sier «Dette er verdens beste Barley Wine, jeg tar alt dere har», så er alt forsvunnet dagen etter at vi tappet det. Det er borte. Så begynner vi å tenke på om vi skulle ha tatt mer for det eller om vi skulle holdt noe tilbake eller produksjonsteknisk fordelt det litt mer utover? Og der har vi ikke vært dyktige. Man har vært glad bare man har fått solgt ølet fordi man har vært så fokusert på volum. Og det hjelper ikke når produksjonen får sette prisen på sitt øl. Alt Mike vil, er at alle i hele verden skal drikke hans øl: En stor fest og alle drikker LERVIG-øl. Det ønsker vi alle, men vi skal jo også leve av det og kunne investere for fremtiden. Nå har det vært noe prisstigninger, og spesielt på limited edition-øl, men vi har ingen planer om ytterligere økninger.

Vi vet at på noen varianter ligger vi høyt i markedet, men ser du på andre lignende produkter som det er brukt mye tid og plass på i over et år, så mener jeg vi nå har en fair pris som den bevisste forbruker vil akseptere. Vi vil gjerne at vår Barley Wine holder hele året og opplever et stabilt salg helt til neste års versjon kommer, fremfor at noen få kjøper det hele for å videreselge det senere. Og de må gjerne være tilgjengelige samtidig slik at folk kan prøve vertikalsmaking. Andre øl holder vi lav pris på. Perler For Svin og Hazy Days har vært slike øl hvor vi gjerne tar litt mer for dem men hvor fokuset er å selge volum. Og så er det andre som Tasty Juice og Supersonic som forsvinner den dagen de blir tappet men hvor vi ikke har planer om å sette opp prisen.

Hazy har alltid blitt solgt til slike som deg og meg  – slike som liker øl. Når herr og fru Hansen kommer i butikken med en handleliste som det står «øl» på, og de går til hyllene og ser en øl som koster 75 kroner per boks, så forstår de ikke hvorfor den er så dyr. Og når vi ikke har lov til å markedsføre produktene våre, og det ikke står noen ved hyllene som kan forklare dem hvorfor Hazy koster så mye mer enn vanlig pils, så blir det vanskelig. Slike øl selger bra på Det Gode Brygg eller Gulating, for der står det noen som kan noe om øl og som kan forklare hvorfor noen er dyrere enn andre.

Med Easy kommer vi med en øl på en mindre boks, 0.33 i stedet for 0.5, og da blir det en litt mindre beslutning å trade opp. Vi tror på at den kan selge på nivå med de andres premiumøl. Med Easy prøver vi å ta markedsandeler fra de andre spesialølbryggeriene. Vi kommer opp i Nøgne Øs og Austmanns segment. Når kunden går i butikken og skal handle seg en sixpack med gressklipperøl pluss noe ekstra, så kan han snart velge en sixpack med Lucky Jack og et par Easy ved siden av. Vi forventer sinnsykt mye av Easy. Den blir priset slik at den også blir attraktiv. Vi har virkelig prøvd å gjøre den attraktiv for kundene.

Det handler ikke om å produsere dyrere øl, men vi vil gjerne opp i premiumsegmentet også. Det skal være noe til alle. Vi skal ha noe til han som bare vil ha en pilsner, og vi skal vi ha plenklipperølen som Lucky Jack som ikke koster en herregård. Og så skal vi ha Easy som du kan drikke når du har hatt verdens beste fredag eller du har hatt en god middag. Noe for enhver smakssituasjon.

Norges beste bryggeri
Jeg tror RateBeer som portal har mistet noe av sin gnist. Untappd er yngre og frekkere og slik skal det være. Det skal ikke være for krevende eller sofistikert. RateBeer var den første, men nå har InBev kjøpt seg inn i det, noe som har ført til at flere kjente bryggerer inkludert Mikkeller som tar avstand fra RateBeer.

Greien med RateBeer er at det er folk som har smakt ølene våre og sagt sin mening om dem, og det skal vi ha respekt. For Mike og for bryggeteamet så er det et gigantisk skulderklapp. Endelig. For Mikes del skulle han hatt dette skulderklappet for lenge siden selv om han også fikk det i 2014.

Å få to øl inn på listen over verdens 100 beste, vil jeg si er en enda større prestasjon. Det er 73 amerikanske øl på den listen. Amerikanerne er mye flinkere til å rate. Som skandinav skal man alltid la det være rom for at den neste ølen er enda bedre. Så en gir gjerne 4 av 5. Men amerikanere ville gitt 10 av 5 om de fikk lov. Vi ser at når vi er på ølfestivalen i Boston så får vi veldig høy rating. Amerikanere har en annen oppfattelse av det å gi ros. De sier «I love you» hele tiden. Det er lett for dem. Man gjør ikke det i skandinavia.

RateBeer betyr mye på den måten at innkjøpere leser den og de vil gjerne ha de ølene som er på listen. På eksportsiden betyr det svært mye.

På Untappd er topp 100-listen levende. Det er ikke slik at de en gang i året gjennomfører en kåring. LERVIG har nå høyere rating enn Nøgne Ø. Vi har steget gjennom hele 2017 og passerte dem denne helgen. Vi har respekt for Nøgne Ø og vi er venner med dem, men vi ville gjerne overta posisjonen deres.

Vi følger med på RateBeer og Untappd, men også på gruppene på Facebook hvor folk tar bilde av sine LERVIG-øl, for eksempel når noen har tatt med en boks Lucky Jack til New York.

Det er sjovt!

(BR: Det er Roy Kristiansen som tar bilder av LERVIG-bokser når han er på tur. Bildene er gjengitt med hans tillatelse. Følg ham gjerne på Facebook.)

2 tanker om “LERVIG del 1 – Anders

  1. «Så kommer man til Norge hvor staten å kontrollere individet ellers går alt løpsk. Det er en helt forskjellig grunnleggende holdning som jeg ikke kan relatere meg til. Den gjør meg irritert og jeg blir ofte forbannet, men det lærer man seg å finne ut av.»

    Tro meg, flertallet av nordmenn er like forbannet og irritert av overformynderiet som deg. Jeg våger å tro flere politikere er det også, men allikevel så forblir dette formyndersystemet det samme.

Svar på Thomas Avbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.