LERVIG del 2 – “Entusiasme, forbannelse og kjærlighet”

“Hvordan skal de klare å overleve lokalt når vi ikke klarte det? Jeg tror ikke det kommer til å eksistere noe Lervig Aktiebryggeri i framtiden. Det er vi som har laget Rogalands-ølet. Det har eksistert i 148 år – og det kommer fortsatt til å være det samme i framtiden.”

[Denne artikkelen ble redigert 12. oktober 2019]

Disse bastante spådommene ble uttalt i august 2003. Mannen som kom med dem var, som alle forstår, ikke Snåsamannen. Han var Jan Bodd, den gang sjef i Ringnes. “Boddelen” hadde svingt øksen og endt Tous dager – og han levnet ikke Lervig noen sjanse heller.

Siden Lervig ble unnfanget i 2003, har bryggeriet gått gjennom flere faser. Fra å primært være et pilsbryggeri til nå å være mest kjent for sine spesialøl; Fra å brygge i Tromsø, til å brygge i Stavanger men flaske i Skien, til å bli et helt selvgående bryggeri; Fra å være et meget lokalpatriotisk bryggeri til å ha hele verden som marked.

Vi har snakket med Lauritz W. Hansen om hvordan det hele begynte. Dette er historien om hvordan, og hvorfor, Lervig ble startet.

Planene for Lervig Aktiebryggeri ble lansert den 25. juni 2003. Det var antatt at et nytt bryggeri i Stavanger ville kunne produsere 10 millioner liter øl i året og holde 20-25 mennesker i drift. Dette var ikke på langt nær nok til å ta vare på alle dem som ble oppsagt hos Tou, men det ville slukke den lokalpatriotiske tørsten.

Bak bryggeriet stod Ståle Mørch DA, Ovenpaa A/S, Beverly Hills Fun Pub A/S, Herlige Stavanger Restauranter A/S, Victoria Hotell A/S, Hansen Hjørnet A/S, Litle Mexico A/S, Macks Ølbryggeri A/S, og Restaurant Invest A/S. Mack hadde 34% av aksjene, mens de resterende 66% var på lokale hender. Som i 1855, da Tou Interessentskab ble stiftet, var det en gruppe lokale forretningsmenn som stod bak.

Drivkraften var Lauritz Hansen. Lauritz er godt kjent for de fleste i Stavanger. Han har jobbet som kokk og kjøkkensjef; han var drivkraften bak Gladmatfestivalen; han var den første daglige leder ved Gastronomisk Institutt; han har vært hotelldirektør; og Hansen Hjørnet bærer selvsagt hans navn. For sin innsats for mat-, hotell- og reiselivsbransjen har han blitt tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv. En tar ikke for hardt i om man kaller ham nestoren i Stavangers uteliv – limet som har holdt utelivsbransjen sammen.

Da Stavanger Aftenblad skrev om grunnleggingen av Lervig, ble Lauritz kalt “Ringnesdødaren”.

“Ringnes hadde sagt at de skulle legge ned”, forteller Lauritz, “og vi sa ‘Det var som bare faen.’ Vi ville boikotte. Den gjengen som stod bak Lervig solgte 70% av ølet i utelivet i Stavanger, og det var nesten utelukkende Tou. Men monopolet var nå blitt brutt, og vi ville starte vårt eget bryggeri. Vi skulle ha vårt eget øl.”

“Det var restaurantnæringen som ville dette. Så fikk vi med oss ordføreren og andre til å si ‘Yes!’. Så gikk Mack inn og sa ‘Vi skal hjelpe dere. Vi er motstandere av Ringnes. Vi vil ha lokale bryggerier'”, forklarer Lauritz.

Mack, som var og er et familieeid konsern, snakket nok samme språk som gründerne i Stavanger.

Dagen etter kunngjøringen, rykket Lervig inn denne annonsen i Aftenbladet:

I annonsen står det blant annet:

“Til alle dere som synes et eget lokalt bryggeri er en selvfølgelig del av vår kulturarv, er det en stor glede å fortelle at Lervig Aktiebryggeri AS nå er stiftet”, og, “Altså. Matfylket Rogaland har fått en ny lokal aktør på banen. Og husk – den som brygger på noe godt, venter ikke forgjeves.”

Ordfører Sevland anbefalte alle rogalendinger å stille opp for det nye bryggeriet:

“Nå gjelder det å drikke mye øl!”

Den 3. juli – bare en måned etter at styret i Ringnes hadde besluttet å legge ned Tou – kom en tankbil til Stavanger. Den var lastet med 9000 liter av sommerølet Ein Te!. Bilen hadde kjørt nonstop fra Mack i Tromsø med det første ølet fra Lervig Aktiebryggeri.

Sommerølet var beskrevet som “lett og fruktig med god balanse mellom bitterhet og fylde”. I tillegg var det eksperimentert med humlen for å gi det “en spenstig karakter”. Det var et sommerøl som bare skulle vare frem til den endelige versjon av Lervigs pilsner kom på markedet. Ølet hadde nok mye til felles med Macks eget sommerøl, blant annet gjærstammen. Macks husgjær er forøvrig samme gjær som Tou brukte i sin pilsner.

Lauritz Hansen, som hadde fått rollen som styreformann i Lervig, sa om ølet:

“Dette ølet er laget i entusiasme, forbannelse
og kjærlighet til lokalsamfunnet.”

Allerede to uker etter at sommerølet var lansert, hadde Lervig kapret en tredjedel av markedet i Stavanger. Syv utesteder hadde fått installert tappeanlegg før ølet var levert, og det ble solgt 70 000 liter den første helgen – 50 000 fra butikkene og 20 00 fra utestedene; Det ble omsatt for hele 3 millioner kroner de 5 første dagene ølet var i salg. Sommer, sol, og Gladmat hjalp utvilsomt på salget – 2003 var en svært varm sommer som ga oppgang for alle bryggeriene – men det er allikevel oppsiktsvekkende tall.

Ein Te! gikk etterhvert fra å være et sommerøl til å bli en pils. “Ditt lokale valg” stod det på etiketten til ølet som fortsatt var brygget i Tromsø.

Planen med Lervig var at det skulle være et bryggeri som skulle produsere lokalt øl. Det skulle erstatte Tou med lokal pils, lokalt lettøl og lokal eplemost. “Jeg er ingen feinschmecker når det kommer til øl”, sier Lauritz – noe overraskende for en som har sin kokkeutdannelse fra Frankrike og dermed bør ha særs velutviklede smaksløker. “Jeg synes at det å være sammen med folk og ha det kjekt, at det er liv i byen, er fantastisk.”

Hansen uttalte seg den gang til Rogalands Avis om ambisjonene til Lervig: “Vi skal lage et veldig godt øl, og utfordre middelmådigheten i norsk industri. Målet er å bli markedsleder i vårt distrikt, nemlig Nord-Jæren”.

Samtidig, i Egersund, var det kommet nok en arvtager til Tou; Berentsens. Brusfabrikken i Okka By hadde identifisert et gap og bestemt seg for å fylle det med den ambisiøst navngitte Rogalands Pils. Her skulle det overhodet ikke herske tvil om at dette var en pils med lokal tilhørighet – selv om den ble brygget hos Aass i Drammen, med Egil Frafjord, Tous gamle bryggerimester, som konsulent.

“Vi hadde snakket med Berentsen om å gå sammen om å starte et bryggeri og brygge Rogalandsølet. Han sa ‘Ja, men vi gjør det på mitt byggeri’, men det ville ikke vi. Rogalandsølet skulle brygges i Stavanger. Men han har klart seg. Vi trodde jo ikke at det var plass til to bryggerier i Rogaland. Det var veldige diskusjoner om hva som var Rogalandsølet.”

Lokalpolitikerne hadde gått i bresjen for en boikott av Ringnes. I bystyret hadde de til og med faset ut Farris. Selv på stortinget var det politikere som boikottet Ringnes sine produkter, og ikke bare Rogaland-politikerne. Politikere fra andre regioner ble med for å verne om, og vise støtte til, sine lokale bryggerier. Aksjonen ble i Klassekampen beskrevet som:

“den mest effektive forbrukermaktaksjonen
i Norge noensinne.”

Stavanger Øllag støttet også boikotten. Mens LO sto utenfor butikkene og oppfordret folk til å velge noe annet enn Ringnes, observerte Stavanger Øllag folks drikkevaner på byen. I ukene før Lervigs øl kom på markedet var de ikke fornøyde:

“…de bare setter seg ned, ber om en øl, og drikker det de får. Det holder ikke for patrioter. Skal de ha noe annet må de be om det aktivt. Nå er dette en direkte støtte til Ringnes og ingen boikott. Det er for sent å drikke Tou nå. Bryggeriet er lagt ned.”

Det var også uvant for bartenderne og kunder å tenke over ølvalget. På den tiden ba man om “en øl” og fikk den pilsneren stedet hadde på kran. Bartenderne måtte venne seg til å spørre kunden om hva han ville ha, og flere kunder hadde ikke et bevisst forhold til hva de drakk. Dersom en hadde en valgmulighet, falt man gjerne ned på den ølen man var vent på: “Jeg har gitt opp patriotismen, for jeg har vent meg så godt til Tou,” sa en Ovenpaa-stamkunde som Rogalands Avis intervjuet i februar.

Samtidig synes lokalpatriotismen å ha hatt en best før-dato på omtrent 6 måneder, for allerede tidlig i 2004 var det klart at barrikadene var forlatt. Det virket ikke som om folket tenkte så mye over hvilket øl de fikk i glasset. Det hjalp heller ikke at Lervigs øl var dyrere – to kroner mer for en centiliter mindre.

Ringnes hadde svart på konkurransen. De hadde satt ned prisen på en flaske pils fra 13 til 10 kroner, og dermed var det ølkrig i Rogaland. Mediedekningen var landsomfattende. Lervig gikk for 13.90 og Berentsens for 14.90 i lavprisbutikkene. Berentsens var klare på at de ikke kunne følge opp Ringnes’ priskrig om de skulle opprettholde driften. Priskrigen gikk hardt ut over salget av lokaløl. “Panikk!” var merkelappen Hansen ga Ringnes sitt utspill.

Saken havnet på TV. Lauritz dro til Bergen for å delta i et debattprogram der han snakket Ringnes midt i mot. “Vi var de små mot den store som stod og skjelte oss ut. Vi måtte stå i mot det trykket, og det gjorde vi. På veggen hos Lervig står det ‘Vi skal brygge verdens beste øl’. Det har stått der fra relativt tidlig av. Det har vært flere direktører der og mange som har kommet og gått. Det har ikke bare vært lett, men gründerånden har vært der hele tiden. Og de folkene som der nå – det er bare utrolig hva de har fått til, Kleinstrup og Mike og de andre.”

Det var ikke bare på TV at de to partene møttes. Hansen var i 2003 to år inne i en femårsavtale med Ringnes som han ville ut av. Han hadde gått over til å kun selge Lervig. Det endte med en rettstvist, og Ringnes måtte bøye av.

Lervig møtte relativt lite lokal kritikk, men i november måtte selskapets andre styreleder, Ole Jørgen Melleby – som tidligere hadde vært fabrikkdirektør for Ringnes Tou og nå jobber i Petroleumstilsynet – gå ut og motsi kritikk fra selveste LO. Rolf Bersås, LO-leder i Stavanger og omegn, hadde i Aftenbladet hevdet at Lervig-satsningen var en kynisk jippo for å tjene penger på lokalpatriotisme. “Alle vi som er engasjert i Lervig har et oppriktig ønske om å få dette til. Tenk på den prestisjen som Mack Ølbryggeri har lagt i dette. Tenk på engasjementet til Lauritz Hansen, som har utfordret sin største leverandør Ringnes. Vi er klar over fallhøyden, men det finnes ingen snarveier,” kontret Melleby.

Når vi tar opp dette med lokalpatriotisme med Lauritz, så vekker det et dypt engasjement. “Altså. Hva er en by? Hva er en by hvis det ikke er lokalpatriotisme? Hva har du igjen i en by hvis du ikke har noen som er patrioter? Du har et relativt dødt miljø som er lite engasjerende for folk som bor i byen hvis du ikke har noen som vil noe mer med byen. Se på Barcode i Oslo. Det er relativt fint å se på, men hvis du går der så er det ikke mye liv. Det er ikke noe glede, kos, kjekt, ‘dæven så bra det var’. Det var derfor vi sa at hvis vi skal ha det kjekt her så må vi smile og le og ha det litt gøy. Og så må vi ha det vi trives med, og folk trives med øl. Folk liker øl.”

“Dette med øl er en følelsessak. Det er vårt øl.”

Lerviggründernes plan var fra starten av å etablere et lokalt bryggeri innen 2 år. Kommunikasjonsdirektør i Ringnes, Anne Marit Schioung, sa følgende til avisen: “Vi hilser alle konkurrenter velkommen. Når det gjelder Lervig har de snakket lenge om dette bryggeriet. Kanskje blir det nå en realitet, og ikke bare et luftslott.”

Det er kanskje ikke rart at mange stilte spørsmålstegn ved realismen i å etablere et nytt bryggeri. Dette var lenge før slikt ble dagligdags.

Sommeren 2004 ble det klart at det fantes midler i selskapet til å etablere bryggeriet i Stavanger. Redningsmannen ble Kristoffer Stensrud, kjent fra Skagenfondene, som spyttet inn 6 millioner fra egen lomme for å sikre at Stavanger fikk sitt eget bryggeri. “Dette er en investering med både hjerne og hjerte. Stavanger er en stor by uten eget bryggeri. I matfylket Rogaland går ikke det an. Bryggeriet skal vise at det er mulig å levere topp kvalitet i liten skala,” sa Stensrud til Aftenbladet den gang. Stensrud kommer fra en hotellfamilie i Trondheim mens Lauritz Hansens slekt var Køhler-familien som vi har skrevet om tidligere.

“Vi klarte å stå imot priskrigen, og så kom heldigvis Kristoffer Stensrud tidlig inn”, forklarer Lauritz om det som skulle bli bryggeriets redningsmann. “Kristoffer hadde kjøpt et bryggeri i Danmark som han hadde gått konkurs med. Da han kom til oss, sa han: ‘Jeg har drevet bryggeri før. Jeg skal aldri mer gå konkurs med et bryggeri! Aldri!’ Og han hadde muskler til å holde ut i ti år før Lervig begynte å gå i pluss.”

[BR anm: Kristoffer Stensrud har senere dementert dette utsagnet: “Fin artikkel, men en feil. Jeg har aldri gått konkurs med et bryggeri i Danmark. Men kjøpte et konkursbryggeri og solgte det. Så det er noe ganske annet.”]

Fra da Tou ble lagt ned skulle det gå over ett år før øl igjen ble brygget i Rogaland, og det var Berentsens som var først ute med å flytte produksjonen hjem – i 2004.

For Lervig handlet det nå om å finne en lokasjon for bryggeriet, og valget falt på Freias gamle lager i Vierveien i Hillevåg, der bryggeriet fortsatt ligger. På våren 2005 kom trailerne fra Østerrike med bryggeriet, og sommeren samme år stod bryggeriet klart i Hillevåg. Grunnleggerne hadde nådd målet om å etablere et bryggeri i Stavanger på to år.

“Vi bygget et stort bryggeri, ikke et mikrobryggeri, som skulle brygge lokalt øl. Vi kjøpte brukt utstyr og hadde ganske tøffe vilkår. Jeg var bryggeriets største kunde i utebransjen i mange år. Det var derfor jeg trakk meg ut av styret. Jeg kunne ikke sitte på begge sider av bordet og forhandle priser”, forteller Lauritz.

I april hadde Sune Aabø Parker, som nå er daglig leder i RYGR, blitt ansatt som ny daglig leder. Han erstattet Harald Bredrup, Macks administrerende direktør, som hadde hatt den rollen siden oppstarten av selskapet.

“Vi har nå et lag i eliteserien, domkirke, avis og snart universitet. Nå har vi også sikret oss eget bryggeri. Det begynner å likne noe nå,” sa Hansen den gang med klar referanse til bryggeriarbeider Per Westbyes oppsummering av hva en by med respekt for seg selv må ha – “et godt fotballag, en katedral og et bryggeri”. I en lignende form ble dette brukt som et slagord som prydet de tidlige Lervig-etiketter. Tidligere nevnte Bodd kommenterte slagordet slik:

“Hvor mange rogalendinger er det egentlig
som spiller på Viking?”

Bryggeriet hadde ikke utstyr for å tappe på flasker eller boks. “I Hillevåg skal øl tappes på fat og tank. Det kjøres så til Skien for å tappes på flasker og boks,” forklarte Aabø Parker. Slik fortsatte det frem til 2007.

Lervig forble først og fremst et lokaløl til 2009 da profilen ble endret og slagordene og lokalpatriotismen ble tonet ned. Craft beer-bølgen skylte inn over landet, og Lervig satset mer og mer på spesialøl. Året etter ble Mike Murphy ansatt som ny bryggerimester, og siden da har de ikke sett seg tilbake.

Selv om han ikke lenger er med på reisen – det er hans bror Leif Buch Hansen som representerer familien i Lervigs styre – så er det tydelig at Lauritz er inderlig stolt av det han, og de andre bak Lervig, har fått til.

“Det har vært en fantastisk ferd for Lervig, men det som jeg er litt opptatt av er at de ikke må glemme hjembyen sin”, sier Lauritz når vi kommer inn på hvordan bryggeriet har endret seg fra å være et lokalt protestbryggeri til et bli bryggeri som nå eksporterer 40% av sin produksjon. “Det gjelder uansett hva en produserer. Hvis folk i hjembyen ikke hegner om, og synes godt om, det som produseres, så skal det pigade mye til å få andre til å synes godt om det! Vi må passe på at vi har en entusiasme og et engasjement for det som produseres her. Og så må det som produseres være godt. Det må være godt, ellers har det ikke livets rett.”

“Som produsent må du tenke at du skal være med å bygge lokalpatriotisme, for ut av det kommer mye salg som en kan bygge videre på. I en periode har nok Lervig glemt litt sine lokale røtter, men jeg vet at de har satset veldig på det i det siste. De fikk litt kjeft for juleølet i fjor, for de hadde ikke lagt noe juleøl av klasse. Du må lage noe som hjemmepublikumet synes er OK.

“Det er flott med 40% eksport, men ikke glem hjemmemarkedet.”

 

Vi i BR skal selvfølgelig ikke glemme hjemmemarkedet, og vi returnerer snart med mer stoff om Lervig Aktiebryggeri.

I arbeidet med denne artikkelen, har vi lest mye i arkivene til Stavanger Aftenblad og Rogalands Avis. Vi har også nilest “Ikke kødd med ølet vårt!” -følelser og rasjonalitet under nedleggelsen av Tou bryggeri i 2003 som er skrevet av Hans Olav Barka. Vi anbefaler den.

Det ble også tilbrakt en aften med Lauritz Hansen. Den mannen fortjener en bok! – av noen som er mer skrivefør enn oss.