Finnes det en orden i dagens ølverden? Er det bare kaos, eller går det an å forstå logikken i at vi har to parallelle ølunivers: Et med et massivt utvalg av ulike spesialøl fra alle verdens kanter, og et annet men like reelt – og større – univers som er dominert av kun én type øl – den lokale industripilsen.
Kan det hele forklares med at det finnes to distinkte ølgrupper blant oss. At noen av oss er «somewheres/some beers» mens andre er «anywheres/any beers»?
Ølverdens somewheres – some beers – er de av oss som bare liker noen øl, derav navnet, og helst det ølet de vokste opp med; Den lokale pilsen. Disse menneskene er gjerne tradisjonelle i sitt tankesett. De har ofte en tydelig forankring i sitt hjemsamfunn og verdsetter høyest det som er lokalt og tradisjonelt. De ser kanskje med skepsis på globalisering og reiser heller på hytta enn til et eksotisk sted. De er oftere forutinntatte når de stilles overfor noe nytt, og trenger tid for å legge om sine drikkevaner, dersom de i det hele tatt er i stand til det. Du kjenner some beers som pilsdrikkerne som bestiller «En øl!» i baren.
Any beers-folket har derimot en videre horisont. De er kanskje av natur mer nysgjerrige, og åpnere for nye impulser. De trives godt hjemme men ofte like godt andre steder hvor alt, også ølet, er ulikt det hjemlige i større eller mindre grad. De har ofte ikke ett sted de tenker på som hjemme. Any beers drar gjerne på ølfestivaler og på beercations, og de bruker ofte Untappd. Du kjenner any beers som ølhipsterne som bare bestiller 1/2 eller 1/3 øl, og aldri smaker den samme ølen to ganger.
I gamle dager var vi alle some beers (må ikke forveksles med zombies selv om det er enkelte fellestrekk). Mange av oss var det ikke i ånden – for vi delte en drøm om det grønnere gresset vi hadde hørt skulle finnes på den andre siden av ølgjerdet – men i praksis var vi det alle som en fordi vi ikke hadde noe valg. Ølutvalget begrenset oss.
Selv vokste jeg opp med CB. Deretter ble det EC Dahls, og siden Hansa. En periode var jeg i Ringnes-land, men det trenger vi ikke rippe opp i. Tou rakk jeg aldri bli påtvunget, for før jeg kom så langt gjennomgikk jeg en metamorfose. Min iboende any beer tok form og blomstret i takt med den gryende ølrevolusjonen. Det samme skjedde med mange av mine venner og, antar jeg, med de fleste som leser BR. Det skjedde derimot ikke med alle. Mange av mine beste venner er some beers.
Noen, skal det sies, er nok some beers av økonomiske hensyn. Spesialøl er dyrt. Spesielt i Norge. Det er forståelig at noen prioriterer andre ting i livet enn dyrt øl.
Det er også viktig å påpeke at det ikke er noe galt med noen av gruppene. Det er ikke slik at den ene er bedre enn den andre, selv om spesielt any beers liker å tro at vi er det. Any beers må huske at selv om vi gjør mer av oss, for eksempel skriver blogger og sånt, så er vi i soleklart mindretall.
At man er færre hindrer dessverre ikke enkelte any beers fra å rakke ned på some beers. Ikke bare er dette umodent, men det er lov å mistenke dem som rakker ned på andre øldrikker for egentlig, innerst inne, å være some beers selv. Eller i det minste veldig usikre på sin egen ønofili.
Hvor konverger så disse to universene? Hvor møtes de to ølgruppene i fredelig passiar? Jo, det skjer når alle samles rundt sitt lokale spesialøl. Der får begge parter noe de kan være tilfreds med. Der er vi alle vinnere.
Det er dette som gir håp om at ølrevolusjonen ikke bare vil være et blaff; Dersom de lokale byggeriene tar både sine some beers og sine any beers på alvor – og ikke blir så uberhippe og eksperimentelle at de bare, og knapt nok det, kan tilfredsstille any beers-folket – så kan de ha en fremtid.
Av denne grunn er det gledelig at både bryggeriene og any beers nå, stort sett, har kommet seg gjennom trassalderen hvor det ble konkurrert i uvesentligheter som mest bitterhet, høyest alkoholnivå, surest øl, og mest tørrhumle, og nå gir den gamle, gode pilsen et hederlig forsøk. Det er et nikk til gamle tradisjoner og fremsynt markedsstrategi på en og samme tid.
Skål.