Hva skjer når en kunstkritiker retter sitt skarpe blikk, og anvender sin fargerike palett, på håndverk? Håndverksøl, altså.
BR er stolte over å ha fått Stavanger Aftenblablas velrennomerte kunstkritiker Trond Borgøl med i teamet. Her er hans ekspertvurdering av to klassikere fra Lervig.
Lervig Lucky Jack
Zephyrenes epikuriske adepte
Lucky Jack er inkarnasjonen av det hedonistiske ethos, en oase av zesty sitrus og lysspektral gyldenhet som skaper en eufori av sanselig enkelhet. Han er en peripatetisk ekstatiker, en sublim fremtoning av pastoral livsnytelse – en symbiose av terroir og kosmos.
Hans flagrante friskhet, med noter av pulserende sitronmelisse og ephemeral grapefrukt, fremmaner illusjoner av det ekstraterrestrielle, der solens daggry gjenfødes i hver gyllen dråpe.
Dette er en ale som transcenderer sine egne molekylære grenser; en konduktør av brisen, en spirituell flaneur, som bærer med seg et løfte om utenomjordisk ekstase.
Lucky Jack er en meteorologisk skjebne i glass, en symfoni av solfylt enkelhet og filharmonisk fritenkning – et vitnesbyrd om en verdensanskuelse der flyktige øyeblikk fortjener å dyrkes som evige.
Lucky Jack er intet mindre enn et statement – en dyp reise gjennom ølets mulighetsrom, en smak som ber sansene om å være modige nok til å ta imot og la seg overvelde. Det er en påminnelse om at det i bitterhetens verden finnes en skjønnhet, en sannhet, som vi altfor ofte skyver unna. Dette er ølet som taler med alvor, en påminnelse om kunstens dyptgående mulighet til å forme sjelen, selv når den finnes i et glass.
Lervig Hoppy Joe
Den bitre Dionysos i karbonisert inkognito
Hoppy Joe er et ambulerende mysterium, en eksistensiell kontemplasjon og en alkymisk mesterklasse i kompakt bitterhet. Her har vi en entitet som ikke sløser med sanseopplevelser – hver dråpe er en ode til en dyptloddende ontologi. I hans gustatoriske palett, mettet av komplekse maltnyanser og karmosinrøde undertoner av brent sukker, finner vi en apoteose av mørke, urbane jordtoner – reminisenser av oksidert jern og kvintessensen av skogbunnsdetritus.
Hoppy Joe er en Dionysisk arketype, en transcendentalist i ølets sfære, hvis kantete bitterhet og reflekterende dybde minner oss om eksistensens memento mori. Han er en ensom nomade som maner frem en estetikk av gotisk ambivalens, en ølutopi for de som ønsker å konfrontere livets sublimt dystre spektrum. Dette er en eliksir for kverulanter og esoterikere, en drink som gjør anspråk på å ryste grunnvollene av det sarteste smaksbildet og derved avsløre skjønnheten i det transcendente mørke.
Her finner vi ingen myke kurver eller overfladiske sødmer – bare det intense og nesten ubarmhjertige møtet mellom malten og humlen, en opplevelse som forlanger en overgivelse fra sin drikker. Man blir en lytter til en oppriktig samtale i flytende form, der humlen lengtende spør “Hei, husker du meg?” og maltet rolig bekrefter “Jeg er alltid her.”